Cyanide pills, Sliced & diced, Damaged goods (2017)
Oisann! Den satt! Cocky punkere fra Leeds er ute med sin tredje langspiller siden debuten i 2010, igjen på fine Damaged Goods records. Her trur eg vi kan slå fast nokså kjapt at dette må være en karrierehøgdare til no.
18! Jepps, 18 låter – i alle beste buzzcocks, the undertones og the boys tradisjon. Litt av ein tradisjon å ta vare på for denne kvintetten, som rett og slett feier eitkvart fnugg av tvil om dei er i stand til å ta vare på slik ei arv allereie frå første tone i I don’t remember – det låter som en instant vordende klassiker, evt som ein “lost classic” frå 1979. Tidløst så det holder.
Vi snakker ei real vitaminbombe av ei plate – det vitterlig oser av energi, guts og snotty attitude i kver ei låt her. Å kalle det spilleglede er å ta i, til det er de nok litt for sinte og tverre trur eg. Still bored har noe av det samme klassiske over seg som åpningslåta. Det veksles mellom det melodiske og ganske poppa til meir beint fram tut og kjør – punk spilt med et rock&roll hjerte, men sjøl når tempoet er skrudd i taket, som på Earthlings, går det aldri på bekostning av nettopp de gode melodiene – som er en gjengangstemaet på skiva her – gode melodier. Den har snurret jevnt og trutt hos Skranglefanten siste veka og snart nynner eg med på alle 18 på autopilot. Så fengende saker snakker vi her.
Punk er en sjanger undertegnede kan ha litt problemer med, i den forstand at det kan fort bli noke einsformig og kjeisamt, men Cyanide pills unngår dette leikende lett, bl.a. med å dra inn klassiske rock&roll triks i Laid-off og Government (her snakker vi nesten boogie-rock), og mer tyggegummi-poppunk i Big mistake. Igjen – du hendelse for ei leiken og flott låt, definitivt eit av høgdepunkta på skiva.
Det smått mirakuløse her er at det ikkje dabber nevneverdig utover skiva, låtene holder jammen hele veien inn her. Klart, noe av kruttet brennes nok på første halvdel, men det er ikkje forringing av kvalitet på b-sida. Kansje er b-sida vel så bra, men det er metningspunktet som nås før alle 18 låtene har sagt sitt, men når lengste låta e godt under 3:00 grensa, så går det heile egentlig leikende lett. Det er rett og slett ikkje et dårlig kutt her, det er et par som har litt middelmådighet over seg, men totalt sett er dette rett og slett skummelt bunnsolid. Kanskje er eg bare fanget i ei kort tidsboble av eufori akkurat no, men eg utelukker ikkje at vi snakker om ei Topp 10 ved årets utgang her.
Makan!
CEVBOF seier 7.0