Son Volt – Notes of blue
Thirty tigers (2017)
Skal ikkje kaste bort dyrbare linjer på historien om Uncle Tupelo, Wilco og Son Volt her, men Jay Farrar slapp nylig den åttende skiva med Son Volt siden de debuterte med klassikeren Trace i 1995. Og der Tweedy har gått mer og mer eklektisk har vel alltid Farrar vært den som har beholdt rootsrøttene fra UT-tida og sogar til og med tatt de enda lengre, som de gjorde ved forrige korsvei, rett og slett titulert Honky Tonk.
Vel, denne gangen er det en annen amerikansk grunnpilar som har fått stor plass i Farrar’s låtunivers, nemlig bluesen, og da i urformen slik de gamle mesterne fra Mississippi praktiserte kunsten for snart 100 år siden. Notes of blue inneholder masse blues, og særs mye heftig slide, og fete gitarer ellers. Fete gitarer av den elektriske sorten som ikkje ville virket malplassert på en Fat possum utgivelse fra midten av 90 tallet. Farrar går grundig til verks, og lykkes aller best med bluesflørten i Cherokee Street girl.
Men bevares, det er jo americana som er landskapet Son Volt stort sett opererer i, og det er vel også i de mest klassiske Son Volt låtene Farrar er aller best denne gangen også. Platas to første kutt lukter klassisk Farrar; nydelige låter, herlig steel, fele og et varmt og gromt lydbilde. Strøkne Back against the wall, som sender tankene i retning favoritten Medicine hat fra Wide swing tremolo utgjør sammen med bekmøre Midnight, samt den steintøffe avslutninga Threads and steel det fineste trekløveret på Notes of blue. Sistelåta har med sine tremologitarer et så steintøft groove at knapt er til å tro, ei låt du bare får lyst å valse sløyt sakte inn i ei mørk røykfull bule, sette deg bryskt ned ved barddisken, og bare se kul og skummel ut.
Noen av låtene blir i overkant monotone. Cairo and southern er trolig platas svakeste øyeblikk, og sammen med noen av de bluesa låtene bidrar den til å trekke helhetsinntrykket ørlite ned. Det er overhodet ikkje dårlig, men det er ikkje helt der oppe med resten. Hadde hele skiva vært av kaliberet til trekløveret nevnt over hadde dette kanskje være karrierehøgdepunkt for Son Volt, men det er nok fortsatt Trace som står som bautaen i Son Volt diskografien, til tross for en meget sterk søknad med Notes of blue
CEVBOF seier 7.0