The Sadies – Northern Passages
Yep roc (2017)
Verdens beste band er tilbake! Ja, du hørte meg! VERDENS BESTE BAND!!! Toronto’s fineste, the stoned cowboys, anført av brødrene Travis og Dallas Good er ute med sitt tiende studioalbum (medregnet filmmusikk, sideprosjekter utelatt), og når Northern Passages er på sitt beste, er det helt der oppe med det aller argeste de har gjort.
Ingen vet å blande alt som er kult på samme måte som The Sadies. De pælmer det meste fra den amerikanske musikkskatten oppi samme gryta, det være seg bluegrass, rockabilly, surf, garagerock, psych eller Bakersfield-country og koker i hop en rett som fortjener 17 Michelinstjerner hadde vi snakket restauranter.
Og Northern Passages følger mye det samme forumlaret som de foregående skivene – musikalsk er vi kanskje nærmere Darker Circles enn Internal sounds denne gangen. Det begynner pent og pyntelig med Riverview fog, en rolig sak båret fram av de lekreste gitarer signert Travis og Dallas. Det låter luftig og organisk, Sean basser stødigere enn et atom-ur tikker og Mike slår ikke et slag for mye på trommene han så utsøkt trakterer. Rolig, rolig, rolig…og BAM!!! Another season again gjør det i alle fall klinkende klart at det ikke bare blir akustisk slentring gjennom skivas 12 perler. Her snakker vi rett og slett boogie-garage i mangel på mer presise definisjoner. En låt som skapt for luftgitaren, det svinger noe helt avsindig av det som fort kan bli en live-favoritt.
I begynnelsen var undertegnede skeptisk til at brødrene hadde dratt inn Kurt Vile til å synge på It’s easy (like walking). Dette var før man hadde hørt låta, bare lest om den – og ved første lytt da den kom som singel seint på fjoråret var man også litt avmålt. Det var liksom ikke helt the Sadies, men for pokkersen – det er jo rett og slett ei perle! Nå i etterpåklokskapens ånd fremstår valget av Kurt Vile som både klokt og naturlig. Kremlåt, som overtar stafettpinnen fra There are no words, et av skivas minst supre kutt, men den elegante gitarføringa mot slutten gjør at dette også holder vann og mer til.
The elements song avslutter A-sida og er muligens den minst gode låta på skiva, for det er bare gode låter her. Den er også skivas lengste der den strekker seg mot nærmere 5:30, en lengde vi skranglefanter ikke nødvendigvis bejubler ubetinget.
Men så…så dere…er det klart for B-sida, og det er da godteposen virkelig åpner seg og man får perler på en snor som nærmest ikke er til å tro. Det må være tidenes beste B-side siden 1969. Through strange eyes har noen av de frekkeste gitarene Good brødrene har fanget på tape, og de som kjenner bandet vet at det sier ganske mye. Den uptempo mollstemte countryinfluerte rockeren er strøken nok i seg sjøl, men når gitarene tar over for de nydelige vokalharmoniene halvannet minutt inn i låta snakker vi noe av det heftigste undertegnede har hørt på ganske lenge, både de akustiske, men ikke minst de elektriske spagetti-western inspirerte gitarene her gruser det meste fra de fleste. Et halvt minutt med pur magi. Gåsehuden kommer bare man skriver om låta. Så bra er den!
God bless the infidels er tradcountry-låta på skiva, og her har Travis grepet fatt i fela igjen, og sjøl om de muligens leverte en enda bedre countrylåt på Internal sounds viser de histoieforståelse og respekt for sjangeren mange andre kontemporære artister kunne lært en god del av.
Så er det duket for rosinen i pølsa, prikken over i’en, låta som bare bekrefter påstanden innledningsvis om at dette seriøst er verdens beste band – The good years er den fineste låta på…years. Herreminhatt for ei låt! Det er rett og slett brutalt vakkert, en vemodig historie med en himmelsk steelgitar som lusker “der baki”, som bare klimprer forsiktig en og annen tone her og der og sender deg kuldegysninger nedover ryggen.
Som om ikke det er nok, så er As above, so below ikkje veldig mye dårligere. Kanskje platas mest poppa øyeblikk – med sine jangly gitarer i beste Long ryders tradisjon. Travis står for vokalen her, som han gjør på Questions never asked som følger, en låt som begynner bra, men som har et melodisk skifte midtveis som gjør at den går fra bra til fantastisk – Northern passages har faktisk flere rosiner i pølsa! Grepet som gjøres etter drøye minuttet er en genistrek, det er rett og slett så suverent gjort at ord ikke kan yte låta havlveis rettferdighet.
Vi nærmer oss slutten, dessverre, og der The Sadies har hatt for vane å starte skivene instrumentalt har de denne gang valgt å avslutte på slikt vis. The noise museum i all sin nydelige gitarøs er et verdig punktum på nok et fantastisk bidrag til den absurd gode katalogen til bandet. The Sadies skulle vært verdensstjerner, sånn er det med den saken, og kommer det bedre skiver i år så blir eg rett og slett totalt satt ut!
CEVBOF jubler 8.0/9.0