Samleserier – Saints & Sinners – vol 1

Det er vel bare å innse først som sist, at når man samler på samleserier har man kanskje opparbeidet seg et ørlite snev av OCD, og meget trolig, et plassproblem i samme slengen. For antallet fantastiske samleserier der ute er som antall snøfnugg i luften en vårdag i Bergen; ganske uendelig. 

Som første serie i denne serien har eg valgt meg en av de absolutte favorittseriene mine, nemlig Saints and sinners på kremlabelen Sheik Records. Kilder brukt (originale 45 rpms), og liner notes, er upåklagelige. Det låter som ei kule dette her!

Saints and sinners består i skrivende stund av 10 volum, hvorav det tiende så dagens lys i 2014. Serien graver i både dybde og bredde fra den amerikanske skattekisten på 50 og 60 tallet, og vi befinner oss for det aller meste innen det som sorterer under rockabilly, blues, rhythm&blues, country og ikkje minst vindskjeiv og vill rock&roll – alt som er fint egentlig.

På det første volumet finner vi blant annet låta som har gitt navn til serien, Trini Lopez og hans I’m a sinner not a saint, utgitt på United Modern labelen i 1964. En svingende og artig sak som kan få de fleste ut på dansegulvet lett som en plett.

Videre har du en real killer med Little Johnny Taylor – Somewhere down the line, en juvel av en moody r&b låt, gjemt bort på en b-side i 1963. Ikkje helt ulikt salige Bobby Blue Bland og hans Duke innspillinger. Meget mulig høgdepunktet på vol 1, men en førsteplass som kanskje må deles med The wild one signert The renowns. Snakk om frekkas!

Det er også plass til store navn her som Lightning Hopkins, men det er for det meste mer obskure artister som tryller ut godlyder fra rillene her. Og godt er egentlig det, for samlinger med de kjente og kjære er det mer enn nok av, for å si det pent.

B-sida starter med en vill rocker med Buddy Miller fra 1960, hvor gitarer og saxofoner nærmest kappløper om å ha det mest rabiate tilløpet. Groovy og noe med laidbacke Alimony med Frankie Ford, blir derfor et velkomment pust i bakken, ikkje minst takket være sløy og funky backing fra Huey Smith – her er vi bare et steinkast unna fullt Mardi Gras. Ikkje lenge etter tar Little Chuck Daniels oss trygt tilbake på den amerikanske landsbygda med Night Shift og vi er plutselig i Johnny Cash gata – og nettopp dette spriket er noe av det som gjør serien så utrolig underholdende og artig. Det er stor variasjon i stilarter, men fellesnevneren er den skyhøye kvaliteten på låtene som er valgt ut.

Så det bør være liten eller ingen tvil om at dette er en serie vel verdt å jakte på. Er du i tvil, spinn spillelista nederst i artikkelen her, der har eg samlet de låtene som var tilgjengelig på YouTube da artikkelen ble skrevet. Eller vent til vi tar for oss vol 2 – ække dårlig den heller serru.