Me and that man – “Songs of love and death”
Cooking vinyl (2017)
Nyanser av svart…
Det skulle ikkje overraske om Nergal (Adam Darski) har samme fastlege som Nick Cave; legen som skriver ut lykkepiller av typen som ikkje virker. Kanskje har de hatt samme lærer på kulturskulen også, for det musikalske landskapet nevnte herrer beveger seg i er til tider svært så sammenfallende, kanskje til og med for sammenfallende på debutplata til Me and that man.
Nergal er dog ingen debutant. Dagjobben hans, som frontfigur i det polske dansebandet Behemoth, kan imidlertid med fordel skiftes ut på permanent basis til å rendyrke dette sideprosjektet, som musikalsk heldigvis befinner seg ei solid engelsk mil unna polsk sortmetall. Nergal har byttet ut flying v med en Gretsch, og det er gothcountry, blues og americana som er grunnpilarene.
Det starter rimelig friskt og mørkt. Et seigt malmtungt og mollstemt riff suppleres nokså umiddelbart med raspende akustiske gitarer før resten av bandet gjør sitt inntog, hvor spesielt det jamrende munnspillet bidrar sterkt til å sette stemningen før Nergal tar bladet fra munnen:
My church is black
My Christ is cold
My cross is pale
All hope is gone
My church is black
My church is black
My Christ is cold
My cross is pale
Hell is my home
Nergals medlemsskap i den polske statskirke henger nok i en trynn tråd.
Foruten den australske gladlaksen Cave, så er det åpenbare referanser til Mark Lanegan å spore, eller en Johnny Cash om han hadde rablet fullstendig i Rick Rubin perioden. Har ikke gothicana vært en passende merkelapp på noe tidligere, så er det absolutt på sin plass her. Mørkere, sintere og farligere enn eksempelvis Handsome family, et annet ikkje helt ueffent navn å nevne, ikkje minst fordi Me and that man nærmest har gitt produsentene av True Detective et komplett soundtrack servert på sølvfat – Voodoo queen ville vært et naturlig førstevalg i så måte.
Med Nightride, en låt åpenbart smidd etter samme lest som nettopp Cash tolket Personal Jesus har veien fra polsk sortmetall til amerikansk deltablues blitt forbausende kort. Barske, nærmest sexy, saker uten at lyrikken nødvendigvis er en sterk søknad til prisen Dylan mottok i fjor. Hører man vage ekko av salige John Campbell også, mon tro? Bluesen er en gjenganger gjennom hele skiva og Nergal og that man (John Porter) kommer stort sett helberga gjennom øvelsen, sjøl om de ikkje treffer blink i Shaman blues.
I Cross my heart and hope to die klaskes det like godt til med litt ekstra garnityr i form av et jentekor som tar seg av siste refrenget:
We ain’t coming for forgiveness
We’re not paying for our sins
We betrayed you our sweet Jesus
We have chosen hell on Earth
Låta er, i tillegg til å være den som ligger tettest opp mot Cave, sjokkerende nok, mollstemt.
Som den observante leser trolig har ant nå, er det relativt lite lystige saker det dveles ved underveis, slik sett dukker One day opp som et kjærkomment “lyspunkt” i all elendigheten. Uten tvil den mest tilgjengelige og umiddelbare låta som utgjør Songs of love and death. En countrylåt av typen kanskje Tom Waits kunne funnet på å klaske sammen på en harmonisk dag, og med et refreng som faktisk sender tankene (noe far fetched dog) i retning Billy Joe Shaver!
Skiva har fått noen runder nå, og det er bare å innse at dette alt i alt er bra saker. Det må likevel innvendes at det skorter noe på kreativitet, originalitet og særpreg – til det er referansene for åpenbare og opp i dagen, men godt håndverk, god stemning, og en fin kompanjong til mørke høstkvelder når regnet pisker rutene som verst. Så får man bare krysse fingrene for at Behemoth degraderes til sideprosjekt og at friskusen Nergal går all in med me and that man.
CEVBOF seier 6.5 / 9.0