The Norvins, Turnin’ Around With…
Soundflat Records (2017)
Norvins er et fransk skrangleorkester signert på den utrolig nydelige tyske labelen Soundflat Records, et mekka for den som elsker rocken sin litt løs i sammenføyningene. Det eneste minuset med Soundflat er at man skal være krampaktig blyg og blottet for humør og musikalsk retningssans for å fremvise edruelighet i bestillinger derfra, budsjetter og denslags ville idéer er bare å slå fra seg umiddelbart. Men attende til Norvins. De henvender seg til et publikum som vi skranglefanter mer enn én gang har vært en del av; publikummet som klapper takten med føttene mens de hoier vulgært med armene i været. Ryktene skal til og med ha det til at dette skal være et formidabelt flott liveband, noe som dessverre ikke kan bekreftes fra dette hold i denne omgang.
Stilmessig står de fremdeles med begge beina godt plantet innenfor ’60-revivalgaragen, med farfisaen og munnspillet alltid parat, selv om de har feita opp soundet en smule fra tidligere bravader. På de foregående platene er orgelet mye mer fremtredende i soundet, noe som kler både låtene og den sterke stemmen til Edouard Villard enda bedre enn fuzzveggen som ofte dominerer på denne siste. Luften rundt orgelet og den desperate tytingen stylter opp soundet helt utsøkt på tøyelige bambusstylter på forrige skiva, No Tyme For Tears, men når styltene her plantes i betong forsvinner noe av den smektende schwungen og svaien i musikken. Når det er sagt må det også sies at dette er skrevet fullstendig uten ølbriller, noe som strengt talt er et must for å havne helt på kjøret her, og det kan jo på ingen måte Norvins ta skylda for. De kan derimot ta skylda for at jeg blei sabla tørst no…
Tolv låter som klokker inn på under halvtimen er imidlertid et konsept som skranglefanter vet å sette stor pris på. Låtmaterialet oser jevnt over av høy kvalitet og spesielt åpningskuttet, Twilight, stikker seg frem med sin herlige angsty attack blant låtene som i all hovedsak er Norvinsoriginaler. Det dukker imidlertid opp én finfin tolkning her av den for meg til nå ukjente Beefheart-låten Here I Am, I Always Am, svimlende morsomme saker! Flere andre høydepunkter er det utover; veldig søt call & response på Love, hysteriske undertøyshistorier i I Feel Pretty, en helt hoderystende morsom vri på uttalen av ordet license helt i starten på den humørfylte No Money og ikke minst viser det seg at Bunnløs Tristhet er langtfra hverken trist eller leit i denne sammenhengen.
Norvins har forresten også riktig så mange gode plater, faktisk så mange at de ikke fikk plass i hylla og måtte legges på gulvet. I utgangspunktet ikke noen optimal lagringsplass, men så lenge man ligger og passer på de slik som på coveret her, har jeg ingen betenkeligheter med denne metoden.
CEVBOF gir den 6.5 / 9.0