Fogbound – Fogbound
The John Colby Sect (2017)
Bandet Fogbound lever på en diett av ’60s psych og frekbeat og kommer fra La Coruña nord i Spania og de debuterer med denne selvtitulerte skiva på en bitteliten og formodentlig spansk label. Det er omtrent all bakgrunnsinfoen jeg har oppsummert i én eneste setning, ikke så verst start? Allerede i introen på førstelåten kartlegges imidlertid terrenget vi skal bevege oss inn i litt bedre og det blir krystallklart at psykedelikaen er fundamentet i uttrykket til Fogbound. Pipene til et kirkeorgel kombinert med menighetens messing egger hverandre opp til en sonisk eksplosjon som etter alle solemerker indikerer slutten på den visa. Men neida!! Det er her det begynner!
Tørre og fine gitarer sparker igang første låten, Gazing at my Grave, før kompet og orgelet ruller på og når vokalen spytter ut av høyttalerne blir det klart at disse karene ikke skjelver det minste av frykt når de titter ned i graven sin, de strutter rett og slett av den fandenivoldske middlefingerholdningen vi alle kjenner og setter så stor pris på. Kompet jager hele tiden vilt opp og ned flankene, som det sies i fotballtermer, og er nydelig stramt. Når vokalen setter inn blir til min forbløffelse tankene dreid over til Love og deres A House is not a Motel. Deretter tas vi ned på bakken igjen med Feeling Like a Greyhound, en helt passende madrass å lande på nedi graven, ettersom den litt ubestemmelige og desperate følelsen fra åpningskuttet fremdeles er intakt.
Jane in the Shade er en aldri så liten ripe i lakken ettersom den er både uengasjerende og platas lengste kutt, en bedrøvelig kombinasjon. Uheldigvis også selvforsterkende i og med at den følges opp av den andre semierotiske beretningen om Whimsical Girl. Men idet vi imaginært snur plata kommer vi tilbake på det mystiske og syrlig forstyrrende sporet vi forlot for litt siden for hvem i alle dager er Edward Devine? Han har i alle fall fått sin helt egen og psykedeliske hyllest, komplett med phaser, av Fogbound.
Arrogant Splendour vinner lett kåringen av beste låttittel i dette knippet og den er også en riktig så frisk og fin bit med freakbeat med innebygde flygende katter og en helt suverént treffsikker trommis. Et av platas høydepunkter. Emotional Blackmail og Run off the Groove er to snutter som forsterker b-siden ytterligere, selv om den noe naivt lydende brua på førstnevnte ikke faller helt i smak.
På tampen av skiva er det til og med gjort plass til en snappy og beintøff dommedagsprofeti i Imagine the End, mens vi som lyttere prøver å gjøre oss opp en mening om det er verden som er på tur til helvete eller om det rett og slett bare er slutten på plata vi forestiller oss der fremme…
Kort oppsummert har jeg en ulmende mistanke om at Fogbounds progressive side kan bli en tanke for mye for garagepuristene, men de eksperimentelle elementene som stadig lurer i overflaten blir aldri forstyrrende for denne lytteren i og med at de alltid er smaksatt med en nydelig psykedelisk vri som pirrer interessen. Denne kan trygt handles av de som eventuelt er interesserte i denne arten av rock. Eller vent nå litt!! Den er utsolgt! Moahahaha!
CEVBOF gir 6.0 / 9.0
https://open.spotify.com/album/65G4E7YCTbr56cHEVTgf4p