The Jesus and Mary Chain – Damage & Joy
Artificial Plastic records (2017)
Mye skade og lite glede
Why bother? Spurte Rivers Cuomo på Weezer’s høgdepunkt Pinkerton, for over 20 år sia. Omtrent på den tida brødrene Reid var i ferd med å legge “indieheltene” The Jesus and mary chain på hylla for godt. Men nå, 19 år siden svanesangen Munki, har skottene altså funnet det betimelig å gi ut nytt materiale. Gudene må vite hvem som fikk dem til å tro at det var en snerten idé, for resultatet, etter å ha hatt nesten to tiår til disposisjon til å meisle ut og foredle låter, har ikke blitt nevneverdig fornuftig. Det er ikke det at Damage & joy nødvendigvis er dårlig, fansa vil nok finne mer glede enn skade, men du hendelse så kjedelig for oss andre..
Det begynner riktig uheldig. Et standard og ordinært “riff” – i hermetegn der ja-, som har blitt spilt noen tusen ganger før, får selskap langs veien av den flaueste trommelyden på denne siden av OL-låta fra Seoul, 1988. Bange anelser for resten av skiva etableres umiddelbart. Gitarene låter like krise som resten, lyden du kan få ut av leketøysgitaren til 199,- på Toys’R’Us, og anelsene, de bange, skal fort vise seg å være berettiget.
For med Amputation som sparker i gang skiva har de langt på vei satt malen de har valgt å følge mer eller mindre slavisk, for detet låter jo omtrent dønn likt fra begynnelse til slutt. Det er nesten som man mistenker skottene, gnitne av natur som de er, for å ha sneket inn samme låta flere ganger for å klare å fylle to sider. Men plutselig, i Always sad, slår de til med en melodilinje som i det minste ikke umiddelbart gir deg lyst å gjøre som van Gogh – her er det tilløp til lekenhet og humør, en finfin indiepopper som hadde vært helt riktig…i 1993.
Det nest beste man kan si om Damage & joy er at når de først skal stjele skamløst fra andre, så har de i det minste gjort det fra noen som kan sine saker – introen på The two of us har så mye til felles med I got you fra Wilco’s Being there at det lett kan være advokatmat for dem som har sitt virke innen åndsverkloven.
Videre fortsetter skotttene med å sette musikk til det å se kommunegrå maling tørke. Det er nesten helt utrolig at det er mulig å komme opp med noe så tannløst, intetsigende og mergende gørrkjedelig når man har hatt såpass med tid til å finpusse tingene. “Christopher Walken in a terrible mood” synger de plutselig i Presidici, og man er fristende til å tro at Walken må ha vært tilstede i studio under innspillinga av plata, som egentlig låter mest som en endeløs singel.
Get on home er strengt tatt åpningslåta på nytt, bare med marginale justeringer, så når de først skulle klone seg selv på samme skive kunne de i det minste valgt nevnte Always sad. Facing up to the facts har imdlertid tilløp til noe dugandes , men det blir for pregløst og likegyldig her også, og med den stopper egentlig tålmodigheten før plata.
The Jesus and mary chain hadde noe å melde for 30 år siden, i 2017 føles de irrelevant, utdatert og overflødige. Psychocandy kan fortsatt få seg en runde en gang i blant – og hadde Damage & joy sett dagens lys omtrent på samme tida er det meget mulig at terningen hadde hatt noe flere øger å vise. Men når brødrene Reid, etter en siseta på 20 år har såpass lite interessant å komme med, så må man rett og slett spørre som Rivers Cuomo gjorde i 96 – Why bother?
CEVBOF seier 4.0/9.0