Gresk garasjerock – pt.1 – En slags introduksjon

Tzatziki, gresk salat eller ouzo? Azurblått hav, pittoreske strender og sjarmerende lokalbefolkning. Hellas har så mangt og meget å tilby Ola Nordmann, men husk på det, at neste gang du skal på chartertur til Athen, så reiser du til et sted med usedvanlig mye historie. Ja, og så er det noen steinhauger av noen hus å se oppå en eller annen høyde også for de som er opptatt av sånt, men det er altså musikken Athen er mest kjent for, og da ikkje minst frekk og snerten 60s, den greske garasjerockens vugge.

La oss bare hoppe rett på den første karamellen – The persons og deres første singel Drive my mustang b/w All the world is mine utgitt på selskapet Popular i 1966. Bandet var fra havnebyen Pireus, mer eller mindre en forstad til Athen, og rakk å gi ut tre singler, hvorav den første regnes som rosinen i pølsen. Det er den lett Wilson Pickett inspirerte a-sida som har nådd flest ører, men for undertegnede er b-sida minst like veldreid, om ikke enda frekkere. Forvent å betale ei drøy dagslønn og vel så det om du ønsker å slå kloa i denne lekkerbiskenen.

The Stormies fra Athen rakk også å gi ut tre singler, hvorav den siste, utgitt på Pan-vox i ‘66, er den som treffer best her i heimen. Try try try har en rimelig slem fuzz gående, med et riff som nok ikkje er ukjent med Louie Louie, i tillegg til et sløyt groove og noen strøkne harmonier – ingredienser som til sammen utgjør mye av oppskriften på en killer.

Loubogg var også fra Athen, og rakk å gi ut fire singler før de skiftet navn og nådde et enda større publikum. She is cool var første singelen og den som står høyest i kurs hos undertegnede. Vi er vel like mye i beat-leia som i garasjen her, men det er snappy og gode låter de meisler ut. Begistringen for britisk musikk bekreftes med en Beatles cover på b-sida av debuten . Singelen de gjorde med el eller annen Stan Roberts, totalt ukjent for undertegende, blir i overkant poppete og tannlaust, og det er like greit med prislappen den skifter hender for.

I Athen herjet også The charms, som opererte i r&b / mod / beat leia, og med en større diskografi enn mange av artistene nevnt til nå. Har ikke allverdens kjennskap til dem, men b-sida på Mr. Goose (1965), er en fresk liten orgeldrevet sak, See you on sunday. Vel verdt å låne et øre til.

The Knacks med sin Devil girl er også obligatorisk å nevne. Igjen på Pan-vox, og igjen 1966. Friskus med mange kule skift både i tempo og takt.

Det var andre bands også må vite, bl.a. The idols, Vikings, Bluebirds og The Olympians, (som ikkje engang var fra Athens, men Thessaloniki, og som gjemte reint moody  gull som “Hopeless endless way” bort på ei b-side. Erre mulig?

Til slutt i denne innledningen om gresk skrammel har eg også lyst å nevne The Forminx – et stykke unna snotty 60s garagepunk, men Love without love fra 66 er et aldeles herlig stykke musikk, men her er vi nærmere Scott Walker enn the sonics for å si det sånn.

Så det får duge som en veldig knapp introduksjon til det serien egentlig skal handle om, skrammel fra Hellas i nyere tid, så inntil neste gang får man evt søke opp samlerne “Greek garage bands of the 60s” samt “Shakin’ in Athens”  og smøre seg med tålmodighet til vi skal ta en nærmere kikk på The last drive…