Tobin Sprout – The universe and me
Burger records (2017)
En stor liten plate fra en popens underdog
Da Tobin Sprout gav ut sitt sjette studioalbum ,The universe and me, for et par måneder siden, gikk det som det stort sett gjør når “The Tobster” gir ut plater i eget navn etter hans tid i Guided by Voices – nokså upåaktet hen. Men musikken Tobin kan føre i pennen på en god dag hadde fortjent et så uendelig mye større publikum.
The universe and me, med årets desidert fineste albumcover til nå, er klassisk Tobster-pop; lyden av shabby firespors-innspillinger, demoer som virker aldri å ha passert skissestadiet, pianospill som hadde medført stryk hos enhver musikklærer, men som allikevel har sin udiskutable sjarme og varme, og som når han først treffer blink, noe han gjør rett som det er denne gangen, ja så snekrer han noen av de aller fineste poplåtene som er der ute. Ta bare When I was a boy. Hvem lager sånne melodier nå til dags? Så enkelt, og så vidunderlig flott! Lytteren strykes så definitivt medhårs her, men hva gjør vel det? Perfeksjonert pop med fingerspitzengefühl for en døende kunst.
Flere av låtene er pianobaserte, og av det rolige og ettertenksomme slaget – The Tobster har blitt voksen nå. Rølpetiden fra GbV er en saga blott, og det reflekteres over barndom så vel som tingenes tilstand pt. Heldgvis vet han fortsatt å røske til når det trengs, Future boy today / man of tomorrow som innleder The universe and me (tilsynelatende et par sekunder for seint), er en uptempo lofi-skranglerocker av beste sort, med noen akkorder og en melodi som forfører øregangene på det frekkeste vis. Dette står seg mot det beste Sprout har gjort, og det er neimen ikke få perler den mannen har gitt oss opp gjennom årene – helt fra To my beloved Martha fra debuten The Carnival boy via briljante Doctor #8 fra Lost planets & phantom voices til jangle-popperla She’s on mercury fra forrige plata The Bluebirds Of Happiness Tried To Land On My Shoulder. Og da har vi ikke engang nevnt låter fra juvelene Moonflower plastic (welcome to my wigwam) og Let’s welcome the circus people.
I fall you fall, et annet høgdepunkt, bakes inn i et et tynt behagelig slør av fuzz, et lydbilde helt i tråd med de klassiske Tobster-låtene fra de gode gamle Guided-skivene, og igjen er det disse finurlige melodiene til Sprout som hever dette milevis over dusinvarefbarikken popmusikken så ofte blir.
Der Pollard gir ut plater i et tempo farlig nært å bryte lydmuren, utøver Sprout en noe strengere selvsensur, og velger heller kvalitet framfor kvantitet. Dette kan høres paradoksalt ut når man tar med i betraktningene at flere av låtene på The universe and me høres ut som halvferdige demoer, og med tanke på at det har gått 6 år siden sist, kan man jo innvende at Sprout kunne tatt seg tiden til å fullbyrde disse skissene – kanskje ville totalinntrykket da vært enda bedre, og kanskje, dersom produksjonen hadde vært et hakk eller to renere og stødigere, hadde han nådd ut til enda flere med sine låter som er like enkle som de er geniale. Kan du leve med at ting ikke låter 100% glossy og polert, gi Tobin en sjans – og husk på, mannen har en katalog som er fenomenalt flott!
CEVBOF sier 7.0/9.0