The Long Ryders – State Of Our Union

The Long Ryders – State of Our Union

Island Records (1985)

Right band at the wrong time…

Var det noen som hvisket noe om den vanskelige andreskiva? Kort oppsummert er Long Ryders den ultimate miks av stil, sjanger, låtskriverkunst og reint og skjært gitarhelteri. 60s garagepunkeren Sid Griffin får inn countrygitaristen Stephen McCarthy i bandet og en briljant idé er født; hva med å sette Glen Matlock og Steve Cook fra Sex Pistols bak frontlinja til Buffalo Springfield!?!Det lar seg neppe gjøre å få en bedre idé uten kunstige stimuli, men dessverre var ikke samtiden helt enig, befengt som den var med synther og generelle plastikklyder. Men bare for å understreke betydningen Long Ryders hadde må det nevnes at de blandt andre spilte med et band i St Louis som hette The Primitives og som hadde bandmedlemmer som hette både Jeff Tweedy og Jay Farrar. Noen ble nok VELDIG opplglødde og inspirerte da…

Plata letter med det samme nåla stikker seg ned mellom rillene idet Sid legemliggjør underdogen indianeren, mens han banker signaturrytmen ut av sin Rickenbacker mens hele bandet syder og koker av raseri bak ham. Politikere og grådig grums i samfunnets elite som selger sjelen og hva det skal være for penger og makt blir målt mot heltene Lewis & Clark og deres kartleggingsekspedisjon vestover i det nyvunne Amerika.

In a world of love where they burn like Nero
You write a check and you then add zeros
Looking For Lewis And Clark

Noen uhyre få onde tunger mener at dette er hykleri ettersom denne skiva markerer overgangen til Long Ryders fra et lite og uavhengig plateselskap til det store Island Records, men de kan vakumpakke bollen sin og reise loddrett opp på Blåtind for om det er NOEN musikere i hele bransjen som hadde fortjent mer enn de fikk er det Long Ryders.

I was standing alone in Mabuhay Gardens
I was thinking about the late Tim Hardin
Well, when Tim get to heaven hope he told Gram
About the Long Ryders and just who I am
Yeah, no one gave Tim reason to believe
So he just packed his bags to leave
 Looking for Lewis and Clark

Disse ordene står så støtt at de trenger bare en liten forklaring; herr Griffin uttrykker på sitt sedvanlig moderate vis sin frustrasjon over skjebnen til Tim Hardin og at en av hans mest kjente låter, Reason to Believe er sydd helt fullstendig sømløst inn i verset. Den siste linja er noe av det styggeste, vakreste, mest sjokkerende og samtidig så altfor begripelige som noensinne er skreket inn i en mikrofon. Det er liten tvil om hva Tim Hardin pakket i bagene sine.

Så slippes vi tilsynelatende ned på jorda igjen med Lights of Downtown, signert Stephen McCarthy. Utrolig nok finner vi morderen, som er hovedpersonen, også han klar til å pakke sin bag, never coming back here again. Han er på vei ut av fengselet og har betalt sin straff til samfunnet, men den dårlige samvittigheten hans er overveldende, see the lights of downtown, it’s where I shot that old man down, gjaller i hodet hans. Det er en tankevekkende historie ført i pennen med en utrolig smartness og en utsøkt meloditeft, hele veien servert over rytmegitarer med en spenst som ville sendt en hvilken som helst overvektig struts fluksens ut i stratosfæren. Samvittigheten gnager, men her skal det piskes til hesten stuper.

Tredje låt multipliserer spensten fra forrige allerede i åpningsriffet som er mer tidsmessig malplassert enn Djengis Khan på el-sykkel. Det var helt uhørt å lefle med denslags i rock på begynnelsen av åttitallet, men det ga heldigvis heltene her en fullstendig blankpolert faen i. Vi flyr inn til Memphis og den legendariske radiostasjonen WDIA og får forklart uten fnugg av tvil hva den sto for. Beretningen navigerer rundt Johnny og hans fascinasjon for den sorte musikken som strømmet ut av radioapparatet og hvordan det påvirker hans vei inn i musikken, mens hans faderlige opphav rett og slett gremmes:

It seems to his dad the whole world’s changin’ 
His music should take half the blame 
And now his boy’s thrown down his law books 
Will music hurt the family name???

Under arbeiderhyllesten Mason-Dixon Line får vi et lite øyeblikk til å skimte det fjellstødige kompet gitarskriverduoen på topp hviler oppå. De presser hele veien opp og frem, mens lastebilsjåføren i låten kjører på, ståkukbassing av dimensjoner!! Men bevares, det er også her et smektende arsenal av stilige gitarer. Deretter ruller vi over fra landeveien og rett inn på jernbanesporet med Here Comes That Train Again. En av planetens uunnværlige toglåter til og med, komplett med verdensrekord i gitarsound, down the hill and crying out loud, himmel og hav så mye kultur vi går glipp av uten tog her hjemme i Norge!

Years Long Ago er et mørkere lydende Long Ryders som overlater talerstolen til bassist Tom Stevens som har skrevet en helt nydelig og innsiktsfull låt om å løfte blikket opp og frem og ikke dvele ved årene bak. Sid Griffin og Stephen McCarthy tøyler seg gjennom hele låten og lar den stødige bassisten få bære låten alene, den lille gitarsoloen som er der er fiffig  og utrolig nok spilt baklengs for å peke mot årene bak der.

I åpningslåten på b-siden griper sjefen sjøl mic’en igjen og vi får enda en uhyre smart og snerten låt denne gangen i form av en hyllest til utforskertrangen og gutsen til okiene som ble presset ut på leiting etter lykke under depresjonen på tredvetallet i USA.

If it weren’t for the rocks in its bed, you know, the stream would have no song
If it weren’t for the dreams my father held we’d just have moped along

Helt rystende vakre ord og i kombinasjon med måten han synger hard times won’t touch my family sprenger det skalaen for teft og treffsikkerhet i fillebiter. Det at åttitallet fungerte slik at noe som dette ble sett ned på i visse kretser syns jeg absolutt burde brukes imot det. Two Kinds of Love fortsetter og igjen er det arbeidersjelen som er idealet, bakteppet består av banken som selger maskineriet og tar landet til hovedpersonen og samtidig frarøver han den store kjærligheten. Enda en treffsikker, stilsikker og fullstendig tidløs perle med et rett og slett grunnleggende viktig tema. Igjen er det bare å bøye seg i støvet for summen av det helt unike soundet de oppnår sammen.

Den nedslående analysen av tilstanden til føderasjonen fortsetter i bassist Tom Stevens’ nok en gang treffsikre og velkonstruerte You just can’t ride the Boxcars anymore, et hjertesukk over tre generasjoner hvor bestefarens ord ringer som sannhet i ørene; det er ikke lengre mulig for landstrykere å hoppe på tog for å loffe rundt, de er nå fanget i sine respektive byer og en viktig del av den amerikanske nasjonalromantiske drømmen er død. Låten er smidd over honky tonk-lesten og Long Ryders briljerer også den delen av rocken helt til fingerspissene, det er smekk og smell og driv nok til å hale en helt falleferdig union rett opp av sumpmyra, som vi senere skal oppleve at de faktisk gjør. De jangly Byrds-gitarene som åpner Capturing the Flag understreker nok en gang y-en i Long Ryders, og fortelleren får oss til å reflektere over krigføring, de etterlatte av den og seierherrene, centuries stand for those capturing the flag, men seieren er dyrekjøpt…

Så kommer rosinen i pølsa; friskmelding av unionen!! Signaturkompet til Long Ryders sparker igang og vi får beskjed om å slå følge, vi er sågar med å bære sangen videre inn på kjøkkenet, mens hedersmannen kjenner kallet og skyter fra hofta med alt det herlige som finnes både på kjøkkenet i unionen og ute i den friske, deilige verden. Kompet bygger hele veien moment og gitarene blir villere og villere mens euforien brer seg som ild i tørt gress og hårene reiser seg helt ifra pannelappen og ned til ytterste ledd på stortåa blant både band og lyttere. Hele låten skyter rett opp i lufta som en kule fra en kanon når Sid setter skapet på plass og krever den mishandlede musikken tilbake, mens det smekker og smeller og plasker når bandhesten blir pisket inn i en kaklende (og skranglende) eufoni av vellydende gitarer og cymbaler.

Front porch swing where you know you know who you are
Hey Dad I can explain ’bout the stains in the back of the car
We gave you blues and jazz and country and western too
We oughta ask for ’em back after what you put ’em through

En helt unik genistrek av en låt som setter et mer enn verdig punktum for det som ettertiden har vist er en klassiker. Nå som vi vet at hvem som helst kan bli president der borte er det i mine øyne en som skiller seg ut som ultimat kandidat: Sid for president!! Totalen av genialiteten som lurer under hver eneste sten man løfter på State Of Our Union gjør at denne skiva når helt opp til stratosfæriske høyder, ja faktisk så høyt at det er sannsynlig at Gram Parsons faktisk vet hvem Long Ryders er.

At spotify ikke tilbyr strømming av State of our Union er den største fallitterklæringen i moderne edb-alder, men jeg har sydd sammen et utvalg av låtene som er å finne i liveversjoner. Tre låter er dessverre ikke der og live er live og nerven er ofte her like påtagelig som en betent visdomstann, men som så ofte ellers så er gjennomgangsmelodien at du bør ha vært der for å fange hele opplevelsen. Løp heller og kjøp skiva dersom du ikke allerede har den!!

CEVBOF skriker ut 9.0 / 9.0 Certified Masterpiece