Rodney Crowell – Close Ties
New West Records (2017)
The Houston Kid har blitt voksen…
Rodney Crowell er tilbake med sin femtende og beste studioskive siden den Joe Henry-produserte Sex & Gasoline i 2008. Crowell er en del av den indre sirkelen av Texas singer/songwriters som mistet sin store ledestjerne i Guy Clark i fjor og det preger i stor grad låtene på denne plata, som ofte er selvbiografiske og tildels meget utleverende. I for eksempel Life Without Susanna får vi et presist innblikk i fortvilelsen og desperasjonen vår mann kjenner når hans (og mange andres!!) store kjærlighet Susanna Clark mistet fotfeste i livet etter at hennes sjelevenn Townes Van Zandt døde. Det er en storslått hyllest til en utvilsomt unik kvinne, men den blir nesten for personlig og spesifikk og det blir lite rom for personlig tolkning og etter mange runder sitter man bare igjen med det vonde i låten. Men det er åkke som veldig prisverdig at han har skrevet den, selv om den bærende linjen she was hardly routine klinger litt rart i en ellers utsøkt skrevet tekst.
Det er et finurlig grep å åpne og avslutte platen med to selvbiografiske låter der vi i åpningen, East Houston Blues, får ta del i oppveksten og ungdommen som former fortelleren til den hvileløse låtskriversjelen han er. Her får vi også servert briljante kassegitarer som tar denne lytteren rett tilbake til 2009 og den fabelaktige konserten på John Dee hvor Will Kimbrough var helt magisk sammen med Crowell. I avslutningslåten, Nashville 1972, er stikkordet nostalgi og fortellerens lengsel etter det inspirerende og fruktbare miljøet han var en del av og som vi har fått et lite innblikk i via pensumet Heartworn Highways.
Det er to duetter på skiva og på den første av de, It Ain’t Over, har han med seg ekskona for noen tiår tilbake, Roseanne Cash, og John Paul White. Sistnevnte drar dessverre det som i utgangspunktet er en bra låt ned til en lett forglemmelig affære med sine noe sukkersøte og klisjéfylte stemmeband. Heldigvis kommer Mickey Raphael inn mot slutten og blåser nydelig liv i den igjen med munnspillet sitt. Låten er oppbygd som en samtale mellom Guy og Susanna Clark hvor Rodney er Guy og Roseanne Cash er Susanna og John Paul White er Rodney. En smule forvirrende og ikke så lett å umiddelbart fange, men når jeg nå vet det faller det naturlig. Den andre duetten, den rullende I’m Tied To Ya’, fungerer bedre vokalmessig og er staselig oppbygd idet Sheryl Crow når slutten av verset sitt og faller inn i refrenget, men ingen av disse to duettene føles veldig viktige i Rodney Crowells etterhvert tjukke sangbok.
Aller best er Rodney Crowell når han svinger pisken på seg selv og leverer ut sine egne utilstrekkeligheter med sparsomt akkompagnement som i Reckless, flere låter kunne hatt godt av en slik tilnærming da fokuset i låtene noe lett forsvinner med så store produksjoner som det er akkurat litt for mange av her. Spesielt I Don’t Care Anymore kunne gjerne vært litt mer sparsomt instrumentert, men den godeste låtskriverherren er raskt ute med å understreke poenget i låten med at han bare ikke bryr seg lengre med «rappingen» mot slutten.
Alt i alt har Rodney Crowell laget en solid plate og han er fremdeles blant de få veteranene i sjangeren som har til gode å trå helt feil, selv om denne plata ville ha vokst et knepp eller to med for eksempel Joe Henry i produsentstolen her også, da jeg mistenker at han nok ville ha hvilt flere av låtene på den unike stemmen vi tross alt har å gjøre med her.
CEVBOF gir 6.0 / 9.0