The Buttertones – Gravedigging
Innovative Leisure (2017)
USA’s vestkyst… Fra brødrene Wilson fortsatt hadde sin uskyld intakt og sang om surfing i USA, via gudfedrene fra Tacoma, Washington, som skrudde alle knottene sine til 11 og hylte om Askepott,og tilbake igjen til Sacramento, der Lux Interior og Poison Ivy tok rockabillyen til nye høyder og uante dimensjoner med the Cramps. USA’s vestkyst har mangt å by på.
Denne svært så løse røde tråden har femkløveret i the Buttertones, lokalisert i Los Angeles, plukket essensen fra med nennsom hånd og videreforedlet med tidvis kirurgisk presisjon på sin tredje langspiller, den første på hipsterselskapet Innovative Leisure, som huser hippe folk som Hanni El-Khatib, Nick Waterhouse og Allah-las i stallen sin.
Gravedigging har blitt markedsført som “a movie waiting to happen”, og lite virker mer naturlig enn å sette Quentin Tarrantino på den jobben. Singelen Sadie’s a sadist hadde vært et naturlig høydepunkt på et hvilket som helst Tarrantino-soundtrack, og med sin stiliserte musikkvideo, tungt inspiert av ymse B-filmer av typen Quentin hyllet i Death Proof forsterkes denne følelsen ytterligere. Hetfige surfgitarer i rockabilly-galopp parres med en saxofon så sløy at selv den eller så ultrakule Dana Colley fra salige Morphine kunne funnet på å heve øyenbryna, mens trommene til Modesto Cobian loser oss mer eller mindre trygt gjennom det hele i beste Merseybeat-tradisjon.
Før sadisten Sadie har gjort sitt inntog har imidlertid the Buttertones sparket igang gravplyndringa si med London Calling. Vel nesten i alle fall, men her heter eposet Pistol whip. Hvis Clash hadde vært et 60s band som knaskset pillene Grace Slick sang om i White rabbit, så kanskje.
Men enn så lenge så er dette fortsatt bare “a movie wating to happen”, og lytterne er prisgitt å nyte med ørene og ikke gluggene. Heldigvis strekker smørtonene seg langt for å gjøre dette til en riktig så behagelig seanse for øregangene. I mangel av presise definisjoner føles det egentlig naturlig å putte vaskeseddelen surfabilly på det meste som foregår den drøye halvtimen de 11 låtene strekker seg over – forøvrig en lengde som er skrangleapprobert og applaudert så det holder.
Matador tonesetter perfekt bildene fra 60 tallets amerikanske vestkyst; sol, strender, ferieminner, familielykke og mor i bikini, fanget av far på familiens nyervervede Super8 kamera, men med en edgy og mørk undertone som gir låta en ekstra dimensjon og gjør den til et av skivas sterkeste kort. Gitarene, som vel skylder en takk eller 17 til the Ventures, briljerer her.
Den noe doo wop og Beach Boys-inspirerte og akk så formelbaserte balladen I ran away føles som en kuriositet i dette selskapet, hvor det for det meste jobbes iherdig med å holde tempo og intensitet på alt som kan krype og gå av gitarer, treblåsere og trommer relativt høyt oppe. Låta føles på mange måter malplassert, og fungerer aller mest som et unøsket hvileskjær.
Geisha’s Gaze er rett og slett Have love will travel slik den ville høres ut dersom Sonics hadde røyka sokkene sine før de gikk i studio. Rimelig vindskjeivt og skakkjørt, og en indiskinspirert magedans er mer på sin plass enn en frekk twist elle jive. Gøyal låt som nok sitter som et skudd i øyeeplet om man først er ute på den galeien.
A tear for Rosie er platas mysterium – et paradoks rett og slett. Det er strøkent levert, men det er noe med melodi og vokal her som minner om…om…The Smiths!?!? “Bra” og “The Smiths” er to ord som overhodet ikke, under noen som helst omstendigheter, formildende eller ei, har noe som helst i samme setning å gjøre, med mindre man klarer å snike inn negasjons-adverbet ikke et sted der.
Enn så gjennomført og treffsikkert Buttertones leverer der de skyter selvsikkert fra hofta i beste Shadows-ånd, så melder det seg etter hvert et spørsmål om hvor stort registeret deres egentlig er. De har funnet en oppskrift de ser ut til å trives med, og tross lekenheten, den lekre innpakningen og den perfekte twang, så klarer man ikke å unngå å kjenne på et ønske om noe mer variasjon i uttrykket, og guttene har fortsatt noe å gå på i forhold til låtsnekring. Et par ekstra killere kunne vært med å heve skiva fra meget stødig håndverk, til noe helt eget.
CEVBOF surfer inn til 6.0/9.0