Gresk garasjerock – pt.2 – The Last Drive

The Last Drive var snarere først enn sist. Allerede jula 1983 spilte de sin første gig, i hjembyen Athen. Om det var fra denne pubens drink-meny de fikk inspirsajon til bandnavn vites ei, men at grekerne, som i begynnelsen hamret ut smelltøff og primitiv garagerock ispedd rikelige doser surf og rockabilly, regnes som et av de viktigste og beste banda fra Hellas de siste 30 år levnes det liten eller ingen tvil om. Bandet holdt det gående jevnt og trutt med albumutgivelser fram til 1995 da de fant ut at det var på tide med en siseta. Ei comeback plate såg dagens lys i 2009, det til tross for få eller ingen lyspunkter. Men la oss nå ta en kikk på det som det er verdt å allokere hyllemeter til av The Last Drive.

Midnite hop (7”, 1985)

Vi tar den med da det er første utgivelsen. Tre låter, hvorav Poison også finnes på fullengderdebuten. Av de to andre, er det nok det høyst rockabilly-inspirerte tittelkuttet som får foten til å gå for undertegnede. 7” er et relativt ettertraktet samlerobjekt i dag, spesielt dersom du skal ha den i en hørbar tilstand.

Underworld shakedown (LP, 1986)

Skal du bare ha éi skive med The Last Drive, noe du forøvrig ikke skal – du skal ha to, så er det mindre tvil enn det er stipendiater på Paradise Hotel om at dette er skiva du skal ha.

Underworld shakedown fra 86 står som pinn i kuskjit og er et fyrverkeri fra første fraspark. Me n my wings er et realt ballespark med sine aggresive surfgitarer og frekke neandertaler-rytmer. Dick Dale og Link Wray forent? Dette er ikke milevis unna the Buttertones som vi har omtalt hos Skranglefantene tidligere, sjøl om fuzzpedalene nok får kjørt seg hakket mer hos grekerne enn hos hipsterne fra L.A.

Vi skal ikke lengre enn til skivas andre karamell før vi får servert selve olivenen i pølsa – Valley of death er akkurat så fenomenalt råbarsk som tittelen kan indikere. En mollstemt midtemporcker med seige øsende pøsende fuzzgitarer. Herreminhatt for ei feit låt! Låta høres forøvrig ut som en brobygger mellom garasjerocken og en annen fin ting gående på samme tid; paisley underground scena. Valley of death er ikke helt ulikt det eksempelvis Dream Syndicate styrte på med i samme periode.

Poison, som var å finne på første 7” er en mer snappy sak igjen, som fungerer som vitamininnsprøytning før grekerne finner det for godt å ta Misrlou tilbake. Låta ble udødeliggjort av Dick Dale tidlig på 60 tallet, men den første kjente innspillingen av låta stammer fra Hellas, så langt tilbake som 1927!

Frenetiske This fire inside er en personlig favoritt med sitt voldsomme tempo, hissige gitarer og ekkoladete vokal. Tut og kjør og hei hvor det går!

Å gjøre et epos ut av oldies-låta Blue moon er høyst finurlig, og jeg er saktens usikker på hvor bra det egentlig funker. Mye gitarer gjør at låta strekker seg over 7 minutter, egentlig en fullstendig uhørt lengde for skranglefanter, og eg vedgår lett at dette ikkje er platas høgdepunkt for meg.

Sidewalk stroll må også dras fram – ei virkelig drøy&sløy og groovy låt, smidd mye over samme lest som Zombie walk fra the Cynics sin fenomenale Spinning wheel motel.

De planker også klassikeren Night of the phantom med Larry & the blue notes, i utgangspunktet en så usannsynlig fet låt at det skal rimelig godt gjøres å feile med den – noe The Last Drive heller ikke gjør. Enda mer covers er det i Every night av The human expression, som eg ikkje syns de lykkes helt med. Greit nok, men ingen sigar.

Uansett, noen små feilskjær til tross, skal Underworld shakedown oppsummeres i knappe ordlag og i sjargongen fra platebutikkverdenen, må det bli: file under essential listening!

Heatwave (LP, 1988)

Andreskiva, og den andre skiva du skal ha med The Last Drive. Den er ikke like sylskarp i kantene som debuten, har et mer “modent uttrykk” og er mye nærmere streit 80s rock enn forgjengeren.

I love Cindy er en instant killer, dog. Gitarriffet som følger låta gjennom er en gave fra de greske guder, og låta er et perfekt eksempel på at det enkle (som i 3-greps rock&roll) ofte er det beste.

De holder tråden fra debuten med Heatwave’88, en surfgaragepsychobillyboogie som får det til å lukte svidd gummi fra rillene der skiva roterer i 33 ⅓ . Klarer du å avstå fra å dra fram luftgitaren til denne er du dyktig. Klarer du det med litt promille innabords er du ikke bare dyktig, da er du trolig også lam. 

Som nevnt, plata har en streitere og mildere produksjon enn debuten, dette høres både på Joe Epositoe’s gun og gullelåta Devil may care, hvor de langt på vei får demonstrert at de har et rimelig stort register å spille på – for her er vi fanden ikkje langt unna americana/altcountry universet, eksempelvis til det Green on Red balte på med.

Der de på debuten valgte å gjøre en eviglang Blue Moon er det Dylan-klassikeren It’s all over now, baby blue som undergår denne behandlingen her. Det funker bedre enn Blue moon, men trenger man egentlig flere versjoner av denne låta etter at the Chocolate watchband naila den riktig så vel på The inner mystique?

I whisper her name er de igjen tilbake til noe som ligger nærmere vindskjeiv countryrock enn noe som hører heme i garasjen. Ei skrekkelig fet låt, men dette er nærmere Beat farmers og roots rock,  enn Fuzztones (som the last drive også turnerte med).

Alt i alt en verdig oppfølger, men et relativt markant stilskifte fra debuten, og ei skive som det er helt naturlig å ha i avdelingen for gresk skrammel i platehylla.

Og her slutter egentlig kapitlet om The Last Drive for min del, enn så lenge. De har gitt ut mange flere skiver, i alle fall fire, men eg finner ikke veldig mye interessant ved dem. De gikk skikkelig “mainstream”, eller forsøkte i alle fall noe sånt og ble bare et konvensjonelt rockeband uten særpreg og særlig mye interessant å tilby. De dro bl.a. inn Paul B. Cutler til å produsere tredjeskiva Blood Nirvana, kanskje den plata som høres minst produsert ut av alle – det høres aller mest ut som at noen har plassert en kassettspiller i hjørnet av øvingslokalet og trykket på “record” knappen.

Det er ikkje det at skivene som er utelatt i denne gjennomgangen nødvendigvis er direkte dårlige, men de er langt unna kvalitetene fra de to første langspillerne. Sjekk dem ut, men ikkje regn med å få samme ståpels som du bør få av skivene omtalt her!
Da sees vi ved neste korsvei da vi skal snakke litt om The Sound Explosion

Be the first to comment

Leave a Reply

Your email address will not be published.


*