Arbouretum – Song of the rose

Arbouretum – Song of the rose

Thrill Jockey (2017)

Til å bli glad i, men kanskje ikke av

Arbouretum er noe så eksotisk som et band som fungerer utmerket som en brobygger mellom americanafolket og stoner-gutta. Baltimore-bandet, med Dave Heumann i spissen har holdt en jevn og god produksjon siden den sparsommelige debuten Long live the well-doer utkom i 2004, og har etter hvert opparbeidet seg et temmelig unikt og enestående sound i den forstand at det er omtrent ingen som ligner særlig på fuzz-folk-stoner-psychedliaen de har spisset sin kompetanse innen.

Åtte låter tikker inn på ganske nøyaktig 40 minutter, og det starter rett og slett brillefint med Call upon the fire, forøvrig platas lengste låt der den strekker seg til nesten sju og et halvt minutt med vellyd. Heumann har en stemme som ligger et eller annet sted i skjæringspunktet Jason Molina møter Bonnie Prince Billy, som han forøvrig har spilt med i hine hårde, og den behagelige og krystallklare stemmen kler den seige åpneren helt fullstendig perfekt. Låta er fuzza og rufsete, samtidig som det er usedvanlig behagelig å lytte til – den har mye av den hypnotiserende og nærmest drone-aktige stemninga som preger de fleste låtene. Artig med en avslutning som minner ikke rent lite om No quarter fra Houses of the holy.

I Comanche moon blir linken til Jason Molina og hans prosjekter med Songs:Ohia og Magnolia electric co. enda tydeligere. Sparsommelig arrangert og nydelig produsert av Steve Wright er det bare å la seg strykes medhårs, så vakkert så vakkert!

Tittelkutttet beveger seg noe mer i retning den britikse folkrocken fra 70 tallet, og det er nok ikke helt urimelig å tenke i baner retning Richard Thompson og hans tid i Fairport Convention. Låta er igjen av denne messende, nærmest hypnotiserende kvaliteten som preger plata – det er småtrippy og helt vilt vanedannende, med gitarer som ofte drar avgårde helt på egenhånd før det hele samles igjen. Dette er inngangsbilletten til stoner-rock for americana og folk-puristene.

Heumann’s tekstuinvers dveler rundt natur, filosofi, mystikk og slike abstrakte vanskelige greier, men som kler det musikalske lerretet perfekt. Ingen enkle narrativ her, nei – her må konsentrasjonen og de små grå være parat skal man ane hva det dreier seg om.

Et ekstra sympatisk trekk ved skiva er at den ikke brenner alt krutt innledningsvis, en lei vane alt for mange har lagt seg til med, for Arbouretum har rett og slett spart de to gjeveste låtene til slutt, ser vi bort fra det instrumentale intermezzoet Mind away, body asleep. Fall from an eyrie og Woke up on the move er låter av kaliberet det ikke går mer enn fire av på dusinet. Sistnevnte er en perle av de sjeldne, og måten låta bygges gradvis opp er forbilledlig. Det som allerede har vist seg å være et vakkert album kunne ikke fått en bedre og mer nydelig avslutning.

CEVBOF messer inn til 7.0/9.0