Feral Ohms – Feral Ohms

Feral Ohms – Feral Ohms

Silver Current Records (2017)

Punkrock på steroider…

Feral Ohms er en powertrio, med hele verdens vekt på power, fra Oakland der borte i det store Amerika. Det er aktive karer som har vært innom endel forskjellige konstellasjoner på denne siden av 2000, hvor det som umiddelbart stikker seg mest frem er Howlin Rain, hvor drivkraften var herværende gitarist og vokalist Ethan Miller. Dersom du er av typen som ikke kan fordra fuzzbass eller lider av andre og lignende utilstrekkeligheter er det bare å bla raskt videre, for her får vi tutet ørene fulle av sorten.

Nevnte herremann nøler ikke med å plassere tennene rett i tapeten heller. Allerede i startgropa blir det klart at dette på ingen måte er tamme individer; gitarene hyler og vrir og vrenger seg i feedback og bader i fuzz fra første sekund, før noe som minner om en krysning mellom en vill og sint ung Chris Cornell og Biff Malibu fra salige Gluecifer kviner rått og brutalt om hvor leit det er at han har fått en kjærlighetsskade på skallen sin. Desperasjon og dystopi later generelt til å være stikkord som passer store deler av det intelligent formulerte låtmaterialet, men det aller viktigste er den halsbrekkende aggresjonen og intensiteten de trøkker til med. Det høres rett og slett livsfarlig ut dette.

Apen på coveret må også berømmes. Den er tilsynelatende malt etter klattemetoden; en klatt her og en klatt der, helt til de samlet har dannet et portrett av en olm bavian, mye av samme innfallsvinkelen som Ethan Miller har hatt med gitararbeidet her; en vill gitar her og en forskrudd skisse der som i sum lager et monster. De mange gitarene stikker mer som en regel enn et unntak avgårde i harakirivarianter som utrolig nok kommer i havn hver gang, alltid vekslende mellom hylende whammybar feedbacksolos og feitariffing. I musikk som dette er det også kritisk med et stødig men samtidig på et vis tøylesløst komp, nærmest som en frådende og rablende gal hær som overkjører all motstand, og det serverer de oss heldigvis i saftige doser. Trommis Chris Johnson og fuzzbasser Josh Haynes klemmer ned gassen fra start og slipper den aldri opp før vi er igjennom denne snaue halvtimen. Intense saker.

Ni låter på 26 minutter med en slik dose høyoktan rett-i-blodet-rock er medisin som ville skremt selv den døsigste og aller mest molefonkne av oss rett opp fra divanen, ja faktisk bør bandet sporenstreks endre navnet sitt til The Null & Niks Ohms å spore i det hele helsikes tatt, for motstand er simpelthen nytteløst. Sistelåta, dommedagsprofetien The Glow, avslutter så rått og brutalt at vakumet som brer seg i rommet etter at plata stopper er så utålelig at fingrene helt automatisk klør den rundt igjen også er det sannelig bare å begynne på toppen igjen. Og igjen. Dersom gitarrocken noensinne har vært vekk er den ihvertfall tilbake igjen.

CEVBOF sier 7.5 / 9.0