White Reaper – The world’s best American band

White Reaper – The world’s best American band

Polivinyl (2017)

Mostand er nyttesløst…Nesten.

Pitchfork-alarmen blinker blodrødt og alarmerende fra første tone på stadionrockeren/tittelkuttet som åpner skiva…Men som resept mot en mild depresjon kan den siste skiva til White Reaper være vel så bra som hva som helst fastlegen din kan skrive ut til deg, men det spørs om holdbarhetsdatoen er like god.

For makan til umiddelbar, livsbejaende og tidvis uimotståelig gladpowerpoprockpunke-ish skive er det lenge siden undertegnede har fått servert. Dersom “idiotisk fengende” hadde vært en eksakt vitenskap hadde nok White Reaper vært en het potet til å innkassere en Nobelpris i kategorien, for dette glir ned som vaniljesaus, og selv med alle plugger ute er man fullstendig forsvarsløs når en låt som Judy French sparker bein under deg. Har vanskelig for å tro det skal komme mange låter mer fengende enn denne inneværende år. Mer avhengighetsskapende enn nikotin. Her har man nynnet frasen “No one else would know, no one else would know No one else but me and you” nærmest nonstop i all våken tilstand siste dagene, og det ser ikke ut til å stoppe med det aller første.

Det er et aldeles herlig og skamløst publikumsfrieri av ei plate – smekkfull i cheesy hooks, smakfulle arrangementer, med klassiske 70s og 80s referanser i bøtter og spann; Thin Lizzy, AC/DC og  – seriøst – Van Halen, og noen ganger, som i Crystal pistols, tar man seg i å tenke at White Reaper må være “the love child of Gene Simmons & Agnetha Fältskog”. Andre ganger, som i avlsutningslåta Another Day er det streit 70s punk og Ramones som er råvarene i oppskriften.

Til tross for denne bortimot uimotståelige sjarmøren av ei plate, så er det også ting som skurrer. Med tidenes mest ubeskjedne tittel på et album er det også ekstra fristende å se etter feil og mangler. Referansene og inspirasjonene til White Reaper blir nesten for åpenbare – dog er ikke (tjuv)låninga like skamløs som hos Foxygen, og noen låter er ikke helt på høyden med de friskeste kutta, spesielt dabber det litt over midtveis, og det kunne eksempelvis vært fristende å si at Little Silver Cross nærmest er for ei dårlig låt å regne, men så kommer det jo et helt fjollete suverent refreng som “ødelegger” fullstendig for den konluksjonen. Til tider bikker det over i noe glam-aktige småpompøse fakter, og noen ganger undres man i om gitarene tidvis er levert med et solid stykke ironisk distanse – ref 80s referansene innledningsvis. Skranglefanter er som kjent lidenskapelig opptatt  av god lyd, og akkurat det får man ikke på denne skiva – du trenger neppe ha volumet særlig høyt om du sitter med headset på bussen, for å si det sånn. Dette er mikset ekstremt høyt, tilpasset hipsterkidsa i sine trange jeans og alt for store hodetelefoner.

Så for å oppsummere – akkurat nå, akkurat her, er denne plata det friskeste pustet på en ganske god stund, og en klokkeklar 7.0 og vel så det, men sitter med følelsen av at dette bare er en fling og at best-før datoen trolig går ut i mai/juni.

CEVBOF er smått forvirret og lander på 6.5/9.0