Destination Lonely – Death of an Angel
Voodoo Rhythm (2017)
Man skal ikke ha studert mange årene ved musikk-konservatoriet før man har utviklet et adekvat gehør til å gjenkjenne signatursoundet til nydelige Voodoo Rhythm Records fra Sveits, anført av den mildt sagt eksentriske Reverend Beat Man.
Destination Lonely serverer ultraprimitiv rammeskjeiv trashbluesgaragepunk slik bare banda i Voodoo Rhythm-stallen kan det. Til tider høres franskmennene såpass desperate ut at det er et mirakel dersom studioet fortsatt er intakt etter denne skiva var ferdig fanget på tape, et enda større mirakel om gitarene lar seg identifisere etter denne tidvis rimelig sløye maltrakasjonen de er offer for. Det røskes nemlig rimelig heftig fra første tone i Dirt preacher, en bluespunker så god som noen annen, og med noen hinsides wah wah pedaler og fandens oldemor og hele pakka servert på ett brett. Intenst, rufsete, heseblesende og med en nerve og desperasjon som sitter rimelig tjukt i hver bidige tone og akkord som hamres ut – har du sansen for Ty Segall i hans mer rabiate øyeblikk er nok ikke dette helt borti natta skulle en tro. Overhodet ingen hvile å få i Staying underground som, om mulig, skrur opp tempo og intensitet ytterligere. Hadde skiva fortsatt i denne utviklingen kunne den blitt solgt inn som effektivt slankemiddel i tillegg, for her blir man rimelig svett bare av å tenke på hvordan utøverne må ha hatt det.
Så er det duket for tittelkuttet, som snur flisa på femøringen og roer ned både tempo, intensitet og nerver rimelig mange kubikkmeter, og plutselig har våre franske venner beveget seg over i et betydelig mer kontrollert og tilgjengelig garage/surf/psych landskap, og den klin-kokko fuzzbonanzaen er erstatet med krystallklare surfegitarer. Grepet med å synge på morsmålet på Vanessa har strengt tatt liten betydning i denne sammenhengen, da man skal være en rimelig trenet lingvist for å klare å fange opp et eneste kvekk av det som ellers snerres og glefses ut på et presumptivt gebrokkent engelsk.
Outreau, skivas eneste intstrumentale bidrag får The Cramps sin psychobilly til å framstå som rene søndagsskoletrudeludten. Verdt å nevne fra denne drøye halvtimen det tar å konsumere engelens død er er styggpene Waste my time, der franskmennene med tydelighet demonstrerer sin label-tilhørighet ved å ligge rimelig tett opp til italienske Movie Star Junkies. Ellers bærer noen av låtene preg av middelmådighet, men den steintøffe innpakningen kompenserer langt på vei for manglende melodisk sus.
Death Of An Angel er nok ikke for hvem som helst, og det er ikke skiva du setter på i familieselskapet når bestemor kommer på besøk, men for de som ikke kan få nok av skitten og skranglete fuzz spilt med en intensitet og iherdighet som tilsier at det står om livet eller det som verre er, så er det nok absolutt på sin plass å gi denne forkvaklede herligheten en runde eller to. Minst!
CEVBOF skjelver halvveis traumatisert inn til 6.0/9.0