Dead Moon – What A Way To See The Old Girl Go

Dead Moon – What A Way To See The Old Girl Go

Voodoo Doughnut (2017)

What a way to see the old girl go er en liveplate fra kvelden den viktige bula X-Ray Café i Portland stengte dørene i august 1994. Symbolikken idet Toody utbryter platetittelen fra scena etter Cast will change er påtagelig; sjappa stenger etter konserten og her dukker ordene opp igjen når Dead Moon er et avsluttet kapittel. Direkte vakkert. Selv om hun neppe hadde denne utgivelsen i tankene der og da ligger alt til rette for å ta festen i reprise for å hylle skoene som står på hylla. Eieren av X-Ray Café åpnet forøvrig smultringbutikken som seinere formerte seg til Voodoo Doughnut Records som har gitt ut denne plata. For en fin sirkel. Og milde moses så tøft Toody leverer på Cast will change, det stinker av dynamitt og rock kan rett og slett ikke gjøres bedre.

Det er helt umulig å forestille seg en konsert som åpner tøffere enn med Fred Cole screaming Poor Born at the top of his lungs og det skrangler og smeller helt infernalsk på akkurat det viset som bare Dead Moon kan. De holder seg overhodet ikke innenfor streken når de fargelegger, men dersom man zoomer inn (eller ut for den saks skyld) dukker det opp briljante mønstre og intensiteten og nerven og selve menneskeligheten i det hele er så akutt at man tar seg selv i å undre på hva i all verden som er i veien med folk som ikke elsker dette, det er sannelig godt at ikke hver dag er en fest som denne, da ville verden eksplodert.

Fred durer videre med Demona (kanskje er det hun som trekker sceneteppet foran øynene på skjelettet på coveret?), mens Toody og Andy Loomis gjør sitt ypperste for å henge med. Og de sveiper faktisk innom låten opptil flere ganger underveis; det er rett og slett helt naturstridig at dette kan fungere så steike bra som det gjør, det er jo ikke engang i nærheten av å være Fred Coles beste låt. Herligheten oppsummeres på mest sjarmerende vis mulig med en lattermild Toody som innrømmer at det nok er en stund siden sist den låten blei spilt.

Så kommer enda flere perler og fire av de fjongeste låtene jeg vet om på rappen. Nevnte Cast will change først, deretter It’s OK. Et band med en låt som It’s OK på samvittigheten burde hatt fjesene sine hogd ut i marmor på månen så store at de er synlige fra den mørke siden også. Av månen altså. Ja, faktisk burdte det vært Dead Moonplater i hopetall i den utforskersonden amerikanerne sendte rett ut i verdensrommet til potensielle fremmede sivilisasjoner. Herregud så mange interplanetariske nye venner vi hadde fått da. Den som enda ikke har skjønt at alt er helt i skjønneste orden etter denne bør umiddelbart bestille service for oppfattelsesorganet sitt da det neppe er i nærheten av intakt.

Når Walking on my grave bankes igang er det bare å lukke øynene og stirre på Andy Loomis og ølet som skvetter fra skarptromma og fyller lokalet sammen med den ville desperasjonen i vokalen, hjelpe og trøste for et mirakel av en låt og den sitter som et økseskudd rett i planeten. Derfra glir det rett over i enda en innertier og vi får levert en knakende versjon av 54-40 or fight, som forøvrig var et slagord for å få innlemmet deler av Oregon i USA rundt midten av 1800-tallet. Selv om låten dreier mer rundt desperasjonen til en mer moderne mann ligger bakteppet og lurer hele veien slik at man kan kjenne smaken av saften som suste for århundrer siden. Nok en genistrek der altså og ballen lander langt inne på motstanderens banehalvdel hvor den blir dempet helt nydelig av Killing Me, Running out of time og Out in the blue før den limes rett opp i vinkelen:

Plata og konserten avsluttes med mesterverket til Chambers Brothers, Time has come today, og det passer helt suverent. Tiden har virkelig kommet og koringen til Toody under klimakset mot slutten er selve grunnbolten i Dead Moon; helt utrolig catchy, intenst som han som skremmer fanden på flatmark og helt ute på siden av alt annet som kan kalles musikk. Men allikevel så sjarmerende og grensesprengende musikalsk at det er helt umulig å holde maska, de spiller rett og slett på den store strengen, den som holder verden sammen.

Så konklusjonen blir altså at samtlige mennesker på planeten bør eie minst et eksemplar av denne skiva selv om den helt åpenbart er for helt spesielt interesserte individer, for dersom det er noen som helst som fortjener å selge milliarder av plater så er det Fred og Toody. Noen karakter er imidlertid helt umulig å hoste opp da det kjennes like utenkelig ut som å skulle gi terningkast til sin egen mor.

Be the first to comment

Leave a Reply

Your email address will not be published.


*