Thee Wylde Oscars – Tales of treachery and the nefarious deeds of the scurrilous resurrection men!
Screaming Apple (2017)
Med et cover (og tittel) som ville fått Screaming Lord Sutch til å smile fra øre til øre, og en killer av en åpningslåt som omhandler noe så tematisk viktig som kjærligheten forbundet med å snurre en 7” i 45rpm, har australske Thee Wylde Oscars alle verdens forutsetninger for å lykkes på sin andre langspiller, den første på kremlabelen Screaming Apple.
Svett, frekk, dampende 60s garasjerock, ispedd en dært r&b, litt soul og en god porsjon 50s rock&roll-toner, fortrinnsvis i form av et sydende piano i beste Jim Jones Revue-ånd er resepten Melbourne-gjengen har funnet det opportunt å skrive ut når de tar mål av seg å få den mest sidrompa nissen i lokalet opp av soffan og ut på dansegulvet. For med Wylde-ass twist levnes det mindre tvil enn det er snøballer i Helvete om at det er nettopp det som er misjonen her – rist løs og ha det storveis! En floor-filler som det kalles på godt norsk, og med klare fellesnevnere med gladlaksene i MFC Chicken, som heller ikke går av veien for å stelle i stand litt rumpevrikking når de spiller opp til dans.
12 låter klokker inn på sympatiske 35 minutter – det er egentlig ganske så optimalt. Her rekker man aldri å kjede seg, tanken streifer ikke engang, og aussiene spiller med trøkk og pondus så nåla nesten hopper ut av rillene der den swinger seg til Outta my mind – et øyeblikk hvor det er vanskelig å ikke få assosiasjoner til The Sonics sin vidunderlige comeback-skive noen år tilbake i tid.
Noen låter er strået hvassere enn andre, ultragroovy I dig the night time hvor orgelet overtar for pianoet, og Bitter in the end sitter som et skudd i øyeeplet, sistnevnte betydelig mer i det melodiske hjørnet enn de mer streit-fram rølperockerne som dominerer skiva. Det føles nesten ironisk å avslutte skiva med en ballade, men det har de altså valgt å gjøre med akk så formelbaserte og forutsigbare All the time, en låt med like mange overraskende grep og vendinger som det er gode vitser i Mot i brøstet. Et lite antiklimaks der altså, akkurat i det festen er i ferd med å ta fullstendig av.
Det er i det hele tatt fint lite å utsette på dette lille smykket av ei skive – man kunne kanskje håpet på en killer eller to til, for å heve skiva fra “enda ei grom garasje-skive” til noe virkelig eget. Dette er uansett ikke skiva du setter deg ned i sweetspot og lytter kritisk og analytisk til, med sanseapparatet i høyspenn. Nei, dette er skiva du slenger på tallerkenen når du jekker deg en kald en når fredagskvelden kommer. Akkurat da, akkurat der, vil Thee Wylde Oscars være bankers for god stemning!
(Det er en synd og skam at skiva ikke har dukket opp på Spoty ennå, men vi håper og tror at den vil innfinne seg der med tid og stunder)
CEVBOF rister inn til 6.5 / 9.0