The Vagoos – Heat Wave

The Vagoos – Heat Wave

Off Label (2017)

La det være sagt med en gang. Denne skiva tok litt tid å få under huden. Men når den først kom der er den vanskeligere å bli kvitt enn mollusker. Men den er på langt nær så plagsom.

The Vagoos, fra verdens navle Rosenheim i Tyskland speller garasjerock. Med litt pysch, litt surf, og litt bluespunk. Garsasjepsychsurfbluespunk spiller de altså. På det som er deres andre langspiller.

Kvartetten går ut i hundreogti og fyrer avgårde Fidget uten å mukke. Vrengte gitarer og minst like vrengt vokal setter skapet ettertrykkelig på plass fra startgropa her, og bak komper bassist Marin Fehling mer presist enn et atomur tikker og på trommene pisker Dan E. Dee skinnet med slik glød og iherdigehet at han burde være sikret æresmedlemskap på livstid i Rosenheim’s lokale SM-klubb. Dette er så bunnsolid og stødig levert at det knapt kan kalles skranglerock. Kontant er bare fornavnet.

Skivas tre første kutt er unnagjort før det er gått 6 minutter og det serveres med en vannvittig energi og spilleglede – det er direkte smittsomt! Tittelkuttet strekker seg akkurat over 2minuttersmerket, og her kommer bluespunken tydelig fram og undertegnede får sterke assosiasjoner til småbarske Brimstone Howl som har levert fete saker på like fete Alive records.

Med Hideaway kuler tyskerne omsider bæret noen hakk og den sløye og vanvittig groovy saken, hvis aldeles fabelaktige gitarspill – frekt som bare rakkern – er selve ryggraden i det som fort fremstår som et av platas definitive høydepunkt. Det definitive høydepunktet kommer straks Hideaway ebber ut med sine drøye 5 minutter, og Golden key bare sparker fullstendig hull på alt som skulle være igjen av tvil over at vi har med en bunnsolid skive å gjøre. Dette er en fullblods klassiker allerede, med sitt hinsides fete driv, idiotisk tøffe gitarer – lett twangy spagettinspirert og ikke helt ulikt selveste the Sadies, og en melodi som går like fort rett i fletta som ubåter i halvliteren.

Platas store styrke er variasjonen i låtene – både tempo og undersjangere de lefler med gjør at skiva hever seg noen hakk over andre det kan være naturlig å sammenligne med, som forøvrig må sies å være band som eksempelvis Dead Ghosts, Mystic Braves, Allah-las, Tijuana Panthers og våre egne Sunshine Reverberation. Hvor mange av disse drar eksempelvis til med et jamrende munnspill som litt ekstra garnityr?

Noe skal dog pirkes i. Den gjennomgående bruken av klang/vreng på vokalen kan bli bittelitt enerverende og et fåtall av låtene holder ikke helt mål – Time is right er jo bare en omskriving av Psycho med Sonics, og sånt bør et band av dette kaliberet holde seg for god til.  Men for tusan, det aller meste her sitter som snus i undikken, men skiva trengte noen runder. Det er som regel et godt tegn.

CEVBOF koser seg inn til 7.0/9.0

Be the first to comment

Leave a Reply

Your email address will not be published.


*