Colour Haze – In Her Garden
Sonic Rendevouz (2017)
Dette kan ikke gå bra. Tysk stoner/psychedelia som tikker inn på brutale 73 minutter, fordelt på 13 spor, hvorav to av disse bikker hårreisende 10 minutter. Absolutt all logikk og sunn fornuft sier at dette vil gå åt skogen. Men fanden heller, disse germanerne vil det annereldes.
Her snakker vi en powertrio som bedriver noe rimelig særegent et sted der stonerrock møter psychedelia og der de sammen gjerne hilser litt på vår venn blusen som seg hør og bør. Prog kan det neppe kalles, ettersom dette faktisk er tøffe saker – noe prog veldig sjeldent er. Bandet har etterhvert en ganske omfattende katalog, og det er stort sett alltid interessant det de foretar seg. I hjemlandet (og andre steder også for så vidt) har de en stjerne større enn VY Canis Majori.
In her garden begynner forsiktig med gitarer som søker et eller annet, og dette finner de til gangs når riffet i Black Lilly setter inn. Dette er så steine fett og tøft at det neimen ikke er godt å si hva som er tøffere akkurat nå. Det er en eim av god gammal Motorpsycho her, med understreking, kursivering og utheving av ordet god. Et vanvittig herlig groove, og når Stefan Kogelek slår noen ekstra slag når han finner det for godt er dette rett og slett en nytelse av ei låt. Hadde hele skiva vært av dette kaliberet hadde vi fort snakket pallplass i desember.
Magnolia er ikke mye snauere, og platas stadig tilbakevendende “tema” introduseres i denne ganske så lettbeinte og trippy saken. Til tross for at tyskerne er helt fullstendig klar over hvor alle verdens fuzzpedaler befinner seg, og Manfred Merwald vet å teste hva trommene tåler av pryl, så føles skiva aldri støyete – det ligger en udefinerbar behagelig og varm “aura” over hele reisen de tar oss med på. Paradoksalt nok føles plata på mange måter lett tilgjengelig.
Men 73 minutter er rimelig sløyt. Og flere av kuttene er instrumentaler og den improvisatoriske jamminga kan tidvis teste tålmodigheten til noen og enhver, det blir aldri direkte kjedelig, men interessen dabber innimellom – det skal ikke stikkes under stol. Plata har imidlertid en slags struktur med tre svært korte kutt som på en måte bidrar til stykke opp skiva i “suiter” kan man nærmest si, og dette avbrekket fra de lange gitarpartiene gjør sitt til å heve dynamikken i plata som helhet. Heldigvis sparer de noe krutt når det nærmer seg slutten, i form av aldeles utsøkte Lotus som har strykearrangementer som ville føles helt naturlig på Let them eat cake skiva til trønderne nevnt tidligere. Enda ei låt eller to av dette kaliberet og skiva hadde vært vesentlig mye bedre, men det blir rett og slett for mye å ta innover seg. Takke seg til 35 minutter, 14 låter og 1-2-3-4!
CEVBOF tripper inn til 6.0/9.0