Thurston Moore – Rock & Roll consciousness
Caroline International (2017)
Rock & Roll subconciousnezzzzzzzzzzzzzzzzz ?
“Då er me direkte inne frå EM i venting i Dortmund Wartehalle, og her er spenninga på topp, det skjer nemlig ingenting”. Nuvel, fritt memorert etter en legendarisk KLM sketsj i hine hårde, men det er fristende å tenke litt i de baner på det nesten 12 minutter lange eposet Exalted som åpner siste verk fra Thurston Moore, trolig fortsatt mest kjent fra ikoniske Sonic Youth.
For det skjer nemlig ikke allverdens de første 4 minuttene, men den unike og helt egne gitaren er der fra første sekund – intet revolusjonerende for kjennere her. Men etter hvert glir det sømløst over i noe som strengt tatt kan minne om en Neil Young solo for deretter ta en pitstop i en slags stoner/doom-dronesfære før mannen omsider tar bladet fra munnen etter knappe 8 minutter og altså omsider åpner kjeften. Tålmodigheten settes kraftig på prøve helt fra børjan. Når låta omsider kommer i gang låter det så definitivt Thurston Moore – riktig så bra egentlig, og det er ikke fritt for å tenke i baner nyere Sonic Youth, evt anno Sister, eller deromkring. Tekstuniverset er litt eh..svevende, profeter, gudinner og ladi da. Lar litteraturvitere ta seg av videre analyse av dette.
5 låter fordeler seg på drøye 40 minutter, noe som med enkel hoderegning tilsier at vi strengt tatt er milevis unna alle verdens konsepter hva fornuftige låtlengder angår. Men denne soniske paletten til Moore kler forsåvidt låter med litt momentum. Det som er er det største problemet for denne anmelderen er at selv med 10 runder med Rock & Roll consciousness slites det fortsatt tungt med å huske låtene, og enda mer å skille dem fra hverandre. Samtidig sitter man med en slags “mistanke” om at man kan risikere å få en slags a-ha opplevelse her, så snart gitarpartiene og melodiene eventuelt skulle finne på å sitte, både Turn on og Smoke of dreams ha så definitivt noen interessante øyeblikk ved seg, uten at man egentlig klarer å identifisere akkurat hva det er.
Med seg på skiva har han gitarist James Edwards, bassisten fra My Bloody Valentine, Debbie Googe, og Steve Shelley til å klaske trommer, noe han jo også gjorde i Sonic Youth – kanskje en av årsakene til at denne plata titt og ofte minner om de senere Sonic Youth skivene. Grunnen for å nevne disse er at sjøl om skiva gis ut under navnet Thurston Moore, så føles det strengt tatt mer som et band enn soloartist det lyttes til, og det skal strengt tatt regnes som et pluss når status gjøres opp. Det låter tett opp mot klassisk SY-besetning, men det sier vel kanskje mest om Moore sitt solide grep om sakene i begge konstellasjoner.
For å oppsummere denne skiva, som det er ganske utfordrende å bli klok på – den er verken hummer eller fisk, må konklusjonen bli at med kanskje ytterligere 10 runder med disse låtene kan man risikere en oppvåkning, eller at de blir en del av min rock&roll bevissthet, men inntil da er dette mer skuldertrekk enn annet.
CEVBOF svever bevisst inn til 5.0/9.0