Gresk garasjerock – pt.3 – The Sound Explosion

Jepp jepp, finfin gjeng fra Athen står for tur. The Sound Explosion såg dagens lys i 1991, men de holdt seg alt for god til å lefle med grunge og mainstream rock som våre venner fra forrige runde etter hvert gjorde. Nei, denne gjengen her leverte skremmende skyhøyt fra børjan til de kalte det en dag i 1997. En reunion 7” med litt endringer i line-up såg dagens lys i 2000, men etter det har det vært stilt fra eksplosjonen.

Det fine med The Sound Explosion er at det er relativt overkommelig å hanke hele diskografien, som består av 4 7” og et album i Teen trash serien til Music Maniac. Og det som er enda finere er at det er verdt å ha hver bidige note de har spilt inn, for dette bandet er rett og slett tullete bra.

Så her er det bare å hoppe rett i godsakene og ta for seg rubbel og bit. Singler først, så den ene skiva som kom.

Hangover baby b/w Some other guy (7”, Pegasus, 1993)

Debuten, og hvilken debut! En sylskarp killer serveres på a-sida, med en sløyt fett farfisa som bærebjelka i den forrykende rockeren som slår lufta ut av deg 7 dager i uka. Et sjeldent øyeblikk hvor rubbel og bit stemmer. Snerrende vokal, hissige gitarer og dette orgelet da, som rett og slett mener seriøs business. B-sida er litt rundere i kantene, men slettes ikkje noe svakere av den grunn. Dette er totalt sett drøye 5 minutter pur lykke servert på transparent grønn 7” vinyl. Fullstendig essensiell sak.

I’ll shake the universe b/w Why can’t you see (Dionysus, 7”, 1994)

Den andre 7” fra Sound Explosion, og igjen en a-side som nærmest lager brennmerker i rillene der den dundrer avgårde i 110. Røffere og hissigere enn debuten, og et frenetisk driv, to minutter pur garagepunk, med alle de klassiske elementer ivaretatt; hissig fuzz, fett orgel og til og med litt munnspill for oss som har sansen for sånt. Igjen sjenkes vi ei b-side som er noe mildere i uttrykket, sjøl om den snotty vokalen sitter som et kne i pungen her også. Visse likheter med überfete No friend of mine med The sparkles.

Another Lie b/w Misirlou The Greek (Studio II Records, 7”, 1995)

Orgelet her er verdt penga aleine, men det skader jo ikke at Another lie er enda en høypotent gromlåt, med en psykt catchy melodi. Enda en vinner! På b-sida gjør de forsyne meg Misirlou de også, akkurat slik The last drive gjode på debuten sin, omtalt i forrige post om temaet. Sound Explosion lar orgelet ta ansvaret før gitarene overtar etter hvert. Artig versjon, dog i et noget roligere tempo enn The last drive, men til gjengjeld hakket mer på den psykedeliske siden.

The last recordings – (7”, Το Δισκάδικο, 2000)

5år etter forrige utgivelse dukker omisder “The last recordings” opp, med noen små usteringer i besetningen. Fire låter som om tiden skulle ha stått stille, for dette står ikke tilbake for noe av det andre som bandet har levert. Farfisaen er som alltid prominent, og den helt sensasjonelt strøkne melodiføringa som nærmest er et “varemerke” hos Sound Explosion er på plass, hør bare på Watch yourself og She’s sorry. Makan til suveren skjit!

Teen Trash Volume 14: From Athens, Greece (LP, Music Maniac, 1994)

Eneste langspilleren ble denne, 14. Volum i den ganske så fjåke Teen trash serien. Og la det bare være sagt med en gang, dette er HELT FULLSTENDIG OBLIGATORISK lytting! Hadde man ikke visst bedre kunne man like gjerne trodd dette var en “best of the greatest hits” parade, for her kommer perlene løpende på ei snor. Dette er 100% geniun garage-pawnk levert med autoritet, troverdighet, baller, kuler og krutt. Så og si ALT stemmer her, fra den fenomenale åpninga i Inspector Clouseau In Outer Limits / State Of My Mind (med så mye raffe gitarer at man går seg vill i egen luftgitarklimpring), via det som i undertegnedes ører er en bona fide neo-garage classic Send a message, for så å gjøre en killerversjon av The Olympians sin Hopeless endless ways, og så videre og så videre med gull og krem. Til det ebber ut med We’re the sound explosion en halvtimes tid senere. Herregud for ei plate! Få det i hus! Skru volumet i taket og dans oppå bordet! Dette er ellevilt bra!

Hail hail The Sound Explosion!

Da er det bare å hive etter pusten og vente på episode 4, da vi tar for oss The Cardinals.