Dan Auerbach – Waiting on a song
Nonesuch (2017)
Dan Auerbach venter på en sang. Det gjør denne anmelderen også, etter å ha lidd seg gjennom dette fullstendig fjollete, tantete og fjasete vissvasset av et album. Som om ikke Auerbach hadde gått tilstrekkelig i hundene med disco-skiva The Black Keys slapp for noen år siden, har han nå gitt seg i kast med noe av det mest skamløse publikumsfrieriet i karrieren ved å lire av seg et album mer kalkulert enn årsregnskapet til Statoil.
Det er altså slik det går når man selger det man har av sjel og musikalsk integritet, The Black Keys var jo et feiende fint band på de 3-4 første skivene, men så fikk han vel smaken av dollars, og sellouten var mer eller mindre et faktum. De siste årene har han sogar gjort seg vel så bemerket som mer eller mindre vellykket produsent for alt fra Dr. John, til Bombino og Hanni-El Khatib. Artister han mer eller mindre har overkjørt med egne idéer, framfor å la de respektive artister komme til sin rett.
Det er vanskelig å si hvor Auerbach tryner grovest denne gangen, men Malibu man er en sterk kandidat; disco-spøkelset fra siste Black Keys skvia rir som en mare igjen. Et gufs fra fortiden, det være seg tvilsomme filmer fra 70 tallet eller tvilsomme Black keys-eskapader. Den lett flørtende 60s og 70s westcoast/soulpop-feelen han har gående på tittelkuttet, forøvrig ført i pennen i samarbeid med John Prine, og Livin’ in sin er til å leve med, men sistnevnte har omtrent like mye sjel og sjarme som en dassrull. Det lukter masseproduksjon fra en pop-farbikk av dette. Det skurrer og skrangler, men på helt feil måte.
Videre, hvordan han har kommet fram til at det å plagiere I got my mind set on you av George Harrison, evt et “lost” Travelling Wilburys opptak, skulle være en god idé må fåglane vete, men den liksom-sjarmerende Shine on me vil vel sikkert sjarmere en del gamle fans, og trolig også sikre ham en del nye.
Er det virkelig så ille altså? Ja, det er strengt tatt det, men kanskje er det noe småkoolt og behagelig laidback over King of a one horse town, med en fiffig nærmest spagettiwestern-aktig intro. Et av få, om ikke direkte lyspunkt, så i alle fall mindre mørke øyeblikk på denne vente-seansen.
Never in my wildest dreams hadde passet utmerket som en litt sånn lett slentrende og småsjarmerende trudelutt en skøyal hipster med flanellskjorte og bustete hår kunne lirt av seg på Norske Talenter. Og det er rimelig langt unna et kompliment, for å si det sånn.
Cherrybomb er så dårlig at det blir vanskelig å beskrive den med ord, den må nesten høres. At enkelte mener at det er mye Tom Petty i denne låta for stå for deres regning, for her det omtrent like mye Tom Petty å høre som det er snøballer i Helvete.
Nei, nok for være nok. Både for Auerbach og denne anmelder.
CEVBOF fnyser inn til 3.0/9.0