GospelbeacH – Another summer of love

Alive (2017)

Der var den! Sommerskiva, 2017. Og den er det Brent Rademaker og hans kumpaner i GospelbeacH som står for. Vi snakker på mange måter en slags supergruppe her, med folk fra the Tyde og Everest, foruten Rademaker’s eget Beachwood Sparks naturligvis.

Der debuten fra 2015 leflet mest med countrytock i bane Grateful Dead, the Byrds og Gram Parsons har Another summer of love Tom Petty-vibber tjukkere enn Erna smurt over hele seg – helt fra fenomenale In the desert (FOR ei låt!!!) åpner ballet så delikat og elegant at det nesten ikke er til å tro, til I don’t wanna lose you får lov å avslutte det hele drøye halvtimen senere.

Dette er lyden av USA’s vestkyst, av bølgeskvulp, en lett solgangsbris og annen bris, som følge av de brune kalde som nytes som den største selvfølge til de lettbeinte og usedvanlig iørefallende melodiene Brent meisler ut – så fløyelsmykt og medhårs som bare grom sommerpop kan.

Men for all del – dette er ikke sommerpop ala Tommy Steine og allsang på grensen, Gud forby! Nei, dette er strøkne låter og perfekte harmonier, velklingende gitarer, og en eneste stor triumf av en låtparade. Tittelkuttet er allerede nevnt, men Hangin on’ og Strange days må også nevnes, da det simpelthen er tilnærmet perfekt popmusikk vi har med å gjøre, sistnevnte kunne lett ha sneket seg inn på noen av de beste skivene til Petty og stått fram som et høydepunkt der også. 

Rademaker har imidlertid ikke forlatt inspirasjonen fra 70 tallets  countryrock på Pacific Surf Line noen år tilbake fullstendig, noe You’re already home er et eksempel på.

Vi strykes medhårs så det holder her, det hele glir rimelig friksjonsfritt av gårde, og man sitter mer eller mindre forsvarsløs igjen og har lite annet valg enn å bare la seg tylle inn i denne godsaken av ei skive – eneste motargumentet man kan finne er at det er for lite fuzz. Rademaker må ha levert sitt skarpeste stykke arbeid i karrieren, og Petty vibbene som slår til for fullt igjen (I wanna see you) all the time, tilgis like lekende lett som plata flørter med øregangene.

De rocker det hele opp et lite hakk i Kathleen der den starter småfreskt i noe som kan minne om boogiepubrock, men selv her glir det tidvis over i det sedate, behagelige og varme soundet som nærmest fungerer som signaturen til skiva.

The city limits skiller seg ved at den er betydelig mer nedpå enn de resterende låtene, samtidig som den gir skiva et ørlite snev av skygge for sola, ikke fordi den er dårligere enn noe annet, men rett og slett fordi den har en noe mørkere tone enn det andre.

Konklusjonen må bli at GospelbeacH overhodet ikke har laget en av sommerens beste plater, de har laget en av årets beste plater! Og det sier ikke lite i 2017.

CEVBOF svever inn til 7.5/9.0