The Strypes – Spitting Image

EMI (2017)

Det er to mulige hovedtilnærminger til de fortsatt nokså purunge irenes tredje langspiller; du kan velge å se på det som det største og frekkeste gravplyndreriet i manns minne, eller du kan velge å se på det som en respektfull og veldreid hyllest til musikken og artistene som åpenbart har vært inspirasjonen til guttepjokkene; Elvis Costello, Nick Lowe, The Only Ones, Squeeze, The Jam, Undertones og egentlig det meste som kunne krype og gå av det som rørte seg på den britiske musikkscenen, tjah, la oss si sånn sirkus 1976-80. Uansett hvilket øre du velger å lytte til Spitting Image med, så føles det som irene vinner.

For makan til livsbejaende, fresh og fin new wave i moderne innpakning trenger du neppe leite lenge etter, for det hersker sterke mistanker om at det rett og slett ikke finnes. Etter den ganske begredelige andreskiva Little Victories hadde i alle fall denne anmelderen langt på vei allerede avskrevet den tidvis sjarmerende debuten til jyplingene som knapt var ferdig i stemmeskiftet dengang, som et blaff og en døgnflue. Ekstra gledelig er det da når snåttungene kvitterer med å gi en eneste stor finger i motsvar. For dette er rett og slett et herlig knippe låter som fint kan vise seg å holdbarhetsdato som overgår det meste av hermetikk ispedd drøye doser konserveringsmidler.

Behind closed doors er en skikkelig uptempo friskus, dog med et fiffig og effektivt taktskifte midtveis,  og en perfekt åpning for skiva, men det er egentlig først med pat mistankene om at vi har med noe riktig så bra å gjøre virkelig gjør seg gjeldende. Vel sitter Costello-vibbene ganske så heftig i studioveggene her, men det er ikke annet å gjøre enn å la seg begeistre av slike gromlåter. Enda drøyere Costello-referanser spores i Black shades over red eyes, som ikkje skylde reint lite til Angel’s wanna wear my red shoes.

Kontante og snappy (I need a break from) Holidays er tilsvarende skremmende likt Squeeze, og selv om det fortsatt er jublende festlig så kommer den første gnagende følelsen av gravplyndringa strekker seg vel langt, og at man skulle ønske et fnugg av noe mer eget. Tilgivelsen er imidlertid ikke langt unna, for med Grin and bear it har de snekret et stykke pop du skal ha et hjerte kaldere enn flytende nitrogen for å ikkje la deg smelte nokså umiddelbart av. At de har tjuvlånt melodilinjer fra Blue Rodeo og Alphaville (!?!?) får så heller være.

Spitting Image bobler i det hele tatt over av kontante og snappy pop-perler, derfor fungerer skivas to lengste kutt (begge over fem minutter) egentlig utmerket i den forstand at den gir plata et mer variert og dynamisk uttrykk. Både Garden of Eden og bluesa Oh cruel world (som gjør det særs vanskelig å ikke tenke på Magic bus med the Who), gjør seg godt i selskapet her, selv om de står i sterk kontrast til resten.

A different kind of tension låter som en ukjent juvel anno 1979, og er av platas aller skarpeste kutt, dette låter som en nr1-hit. Det er strengt tatt vanskelig å finne noe særlig å furte over på Spitting Image, men skal noe innvendes, og det skal det jo helst, så må Get it over quickly sies å være litt slapp i denne sammenhengen, og at det våger å stjele gitar-introen til en av verdens beste låter,  Another girl another planet, på Turnin my back er rett og slett så frekt at det blir for mye –  i tillegg når ikke irene Only Ones til nederst på anklene akkurat her.

Samma kan det være, for når status skal gjøres opp her, så er det enkelt å greit bare å stille seg sjøl spørsmålet – blir jeg underholdt av denne plata? 9/10 ganger er svaret ja, for på den tiende runden kjenner man at man heller vil bort i platehylla og hente fram originalene. Det må trekkes litt for at inspirasjonene er så opp i dagen og at det tjuvlånes i overkant mye, og terningen bærer derfor litt preg av nettopp det.

Men dette er fanden så godt gjort.

 
CEVBOF plyndrer seg inn til 6.5/9.0