The Rippers – A gut feeling

Slovenly (2017)

Fem år har gått siden Cagliari’s store musikalske sønner forrige langspiller, hvor de nok en gang røsket ved innvollene våre med sin frenetiske høyoktans rhythm & blues, ispedd solide doser garage(punk) og beat der det måtte passe seg. Italienernes femte langspiller, den tredje for Slovenly recordings er tro mot sine forgjengere, og det er lite som tyder på at gjengen fra Sardinia har mistet apetitten for god gammal skrammel. Heldigvis.

Dog har de kulet ned bæret noen små hakk fra den ellevilt heseblesende selvtitulerte debuten på Screaming Apple, helt tilbake fra 2003 – men det er fortsatt nok snert i gitarer, munnspill og ikke minst vokalen til Paolo Bonino (aka Ripper IV), til å skremme fanden på flatmark – du finner ingen klinelåter her, for å si det sånn.

Det starter barskere enn karsk med A lot of time – en rufsete r&b låt med et jagende munnspill og driv av en annen verden. Tenk deg Rolling Stones eller Kinks i sin slemmeste innpakning på tidlig 60 tall og multipliser med 10. Der har du A lot of time. Hvilen åpningslåt!

Er det noe The Rippers virker ikke å ha, så er det nettopp A lot of time – for her handler det stort sett om å hamre seg gjennom låtene så kontant og effektivt som overhodet mulig, og som lytter befinner man seg halvveis ut i skiva før man vet ordet av det, noe som kan tyde på at det både går rimelig fort i svingene, men også at lytteren stortrives med det som kommer ut fra rillene. Variasjon, dynamikk og melodisk sus står nok neppe øverst på prioriteringslista når The Rippers arrangerer låtverksted, nei her handler det mest om å finne tilbake til røttene fra de gamle mestrene, som Bo Diddley, Chuck Berry, Howlin Wolf, Slim Harpo, Muddy og hele banden – og gi det en oppdatert og kontemporær innpakning. Mer moderne sammenligninger er gjerne Billy Childish i noen av hans mer outrerte innpakninger.

Italienerne er aller best når de åpner for litt pusterom, både i musikken og for lytteren, som i steintøffe It’s gone, trolig skivas aller fineste øyeblikk, kanskje i konkurranse med So loud som kommer like etterpå, og som med sine små hint av spagettiwesternsurf gir skiva et kjærkomment snev av den etterlyste variasjonen. Stop to drive me mad, er også verdt å nevne, hvor de igjen drar tempoet noe ned og heller støtter seg på det fete groovet de fikser like lett som turbo-r&b’en. Det er i det hele tatt få eller ingen dødpunkter på skiva, men innimellom lider de ørlite av et noe begrenset låtmateriale – dette kompenseres langt på vei med stil og innsats.

Det er bare å konstatere at The Rippers igjen leverer varer du finner på øverste del av hylla, men det skal heller ikke stikkes under stol at det neppe ville skadet om italienerne såvidt våget seg utenfor den opptråkkede sti og kanskje utvidet sitt repertoar aldri så lite.

CEVBOF svetter inn til 6.5/9.0