TT Syndicate – TT Syndicate

Migraine (2017)

Noen småfrekke 7” er beholdningen til TT Syndicate før de nå albumdebuterer med en selvtitulert sakpå Migraine Recrods. Men selv om dette er debutanter er det folk med erfaring fra ymse band på den portugisiske musikkscena, og det er lite som tyder på premierenerver her.

For TT Syndicate leverer klassisk 50s/60s rhythm&blues, soul og funk med den største selvfølgelighet og selvsikkerhet. Det låter klassisk og autentisk, samtidig som de har lykkes med å gi det et moderne og friskt lydbilde.

Blåserne, som gjør et stykke fremragende arbeid, er fundamentet skiva gjennom – uten dem hadde skiva vært betydelig fattigere. De groovy og sleazy rytmene, som tidvis også kan ha et aldri så lite sensuelt slør over seg,  kan få selv den mest sidrumpa i lokalet ut på dansegulvet. I tillegg gjør Pedro Serra en mer enn godkjent prestasjon foran mikrofonen, spesielt i duetten No one’s gonna rule my world med Marta Ren (som forøvrig gjør en fenomenal innsats), lukter det virkelig kuler og krutt av gjengen – eksplosiv kjemi!

Svinger gjør det óg av Sinner man, hvor tempoet tas opp noen ytterligere hakk og Serra gir First Aid kit kamp til døra om å skvise flest ord inn i ett vers. Helt uten sammenligninger forøvrig. Musikalsk er vi nok nærmere Eli Paperboy Reed, før han gikk på tidenes smell og forsøkte seg som discoløve. Pføy! Her kommer også rockabillyrøttene til gitarist Nuno Riviera til sin rett, og han er med på å gi skiva et mer allsidig uttrykk, uten at han slippes helt løs på strengene sine – noe som trolig kunne løftet skiva når alt kommer til alt.

Aller best er trolig Seven Veils som har vært ute på 7” tidligere, en låt som sender tankene i retning Ronnie Love og hans briljante Chills&Fever rundt 1960 Som med nevnte No one’s gonna rule my world, er vi her over i det mollstemte universet, og er det noe som har en tendes til å fungere rimelig fett, så er det bluesy og soula saker i nettopp moll. Du skal vel omtrent ha samme forhold til musikk som Drillo har dersom du skal klare å mislike denne juvelen.

Men selv i Portugal er det også dager hvor sola ikke skinner, og det er ikke tli å komme fra at TT Syndicate virker å ha et noe begrenset register å spille på – det blir på sett og vis litt ensformig og forutsigbart i lengden, følelsen av å ha hørt det før melder seg nokså kjapt. Det er heller ikke skiva som gjør seg i tide og utide, den er nok mest egnet til å sprøyte liv i en tafatt forsamling, eller som skiva du slenger på tallerkenen akkurat når du ønsker å ta festen til neste nivå og få gjestene dine opp av stolen og ut på gulvet. Der og da er det nok ikke veldig mye som funker bedre enn TT Syndicate i 2017.

CEVBOF rister løs og lander på 6.0/9.0