Telephone lovers – s/t
(Disconnected, 2017)
Denne lille krumtappen var strengt tatt ute i det digitale kosmos allerede i fjor, men såg ikke dagens lys på propert format før inneværende år. Men hvorvidt vi snakker en 2016 eller 2017 utgivelse blir både en teknisk øvelse og revnende likegyldig, ettersom musikken er som sakset ut fra den amerikanske vestkyst anno powerpoppens (med trykk på POWER) 1977. Tenk i baner The sorrows/The poppees, The Nerves, The flamin’ groovies, og du er på sporet. Og, på den andre siden av USAs langstrakte land, salige The real kids. Det er heller ikke helt borti natta å kalle gjengen en mer rocka og rufsat utgave av Dave Edmunds og hans flørting med Chuck Berry. Da er bandet plassert sånn nogenlunde ja.
Telephone lovers utfører sitt håndtverk på usedvanlig stødig vis, og med en sjanger- og historieforståelse det er fint lite, om noe, å utsette på. Perlene kommer på den berømmelige snoren en etter en, og dødpunkter finnes ikke, selv om det tidvis skorter litt på melodisk sus, og enkelte låter blir noe anonyme. Aller best er de i Without you og Take you home, to låter som lett skulle vært radiohits. Får ikke disse fram smilet ditt har nok botoxinngrepene gått for langt.
12 låter tikker kontant inn på 35 minutter – en oppskrift som stort sett borger for suksess, spesielt all den tid låtene er tuftet på klassisk rock&roll oppskrift uten fiksfakserier og noen form for jåleri. Trommer, gitar, bass, noen tangenter her og der, og vokal, er i bunn og grunn alt som trengs for å skape god stemning hos skranglefantene.
Er du i beit for hvilken skive du skal slenge på tallerkenen ved neste vorspiel vil du neppe få mange sure miner om valget faller på Telephone lovers – for her er det bare å jekke en kald en, og la rockefoten gå. Finfin plate!
CEVBOF sier 6.5/9.0