The Baron Four – Silvaticus
(Get Hip, 2017)
Andre langspiller fra kvartetten fra England byr på ganske så autentisk mid-60s amerikansk garage-pawnk, en tidvis markant dreining fra den mer beat-inspirerte debuten fra 2015. Denne gang er det gulle-labelen Get Hip som gir ut, noe som nærmest bør gi autopass til de fleste platehyller i det langstrakte land.
10 av skivas 12 låter er ført i pennen av bassist og vokalist Mike Whittaker, de to andre er covere, henholdsvis Wild Angel av James Bond & the Agents, samt I can tell av Diddley’n sjøl – og tross en frekk og snotty r&b innpakning må det sies at salige The Gruesomes trumfer baronene akkurat her. Whittaker er en bedre låtskriver enn vokalist, og den noe pistrete og “tynne” stemmen gagner ikke alltid låtene, selv om primalskrik av typen vi hører på I gotta now (uten “k” der ja), aldri blir feil.
The Baron Four leverer varene, og de leverer i mono. Dette, kombinert med den allerede nevnte svært så autentiske tidskoloritten, gjør sitt til at enhver connoisseur kunne gått på limpinnen og trodd det tidvis var gjenglemte obskure perler som ikke fikk sin rettmessige plass på en Back from the grave eller Teenage shutdown samler – enten det dreier seg om killeren It’s alright som åpner ballet, eller den mer folksy inspirerte I don’t mind, hvor de langt på vei opererer i samme landskap The Higher State gjerne trives i.
R&B-stomperen Walking out var ute på 7” så langt tilbake som i 2015, men vi kan vel trygt slå fast at den har tålt tidas tann helt greit siden da. Troy Lowin-Green gjør sine saker på seks-strengeren mer enn habilt her, og det svinger mer enn på strekningen Olden-Innvik. Dog er det ikke like smalt. Bare nesten.
Er du en garagefuzztast vli du garantert finne mye å glede deg over en snurr med Silvaticus, sjøl om det siste lille ekstra til å snuse på 7’ern mangler.
CEVBOF groover inn til 6.5/9.0