The Hall Monitors – Up to no good
(Hidden volume, 2017)
La det bare være sagt først som sist. Dette er blant det frekkeste og tøffeste du kommer til å høre i hele år. Punktum! (og utropstegn).
Debutplata man har ventet på, uten egentlig å være klar over det. For historien til The Hall Monitors strekker seg minst 10 år tilbake i tid, hvor de gjorde noen formidable gigs i hjemtraktene sine, ble signert av Little Steven og ting så akk så lovende ut. Ting tok imidlertid tid, og for å gjøre en lang historie kort, så har debutskiva latt vente på seg til i år.
Utsøkte Girls, som kickstarter skiva, og som har lånt en akkord og vel så det fra Have love will travel, har vært der ute som demo i mange herrens år, men aldri nådd denne skranglefantens ører før nå, noe som tilnærmet må sies å være en skandale. At slikt gull nesten har gått upåaktet hen, ledet tankene i retning salige Jim Dickinson, som skal ha sagt noe ala
“The best songs don’t get recorded, the best recordings don’t get released, and the best releases don’t get played”
Men plata er her, og du hendelse så den spilles! Musikalsk snakker vi et realt fyrverkeri av ei skive, og for å prøve å gi noen vetige paralleller nevnes Greg Cartwright/Reigning Sound, Jack-O & the tearjerkers, King Louie & his loose diamonds, Chuck Berry og egentlig det meste som kan krype og gå av artister som har fått sin dose rock&roll, soul, garage og rhythm&bluespunk (hah! den sjangerbeskrivelsen patenterer Skranglefantene her og nu) inn med morsmelka.
Gitarer. Mye dreier seg om gitarer her. Øs og pøs når det må til, og lekre og mer fiffige licks og detaljer når det åpnes for denslags. Låter som Give it up og I don’t care anymore er glitrende eksempler på dette. Det er i det hele tatt så mye lekkert å legge merke til her, og det som egentlig fortoner seg som en svært umiddelbar skive byr stadig på overraskelser, selv etter minst 20 runder på snurra de siste ukene.
Det finnes knapt noen middelmådige låter blant platas 14 energibomber. Rettelse – det finnes ingen middelmådigheter her, men et par av låtene er hakket mindre knall enn resten, skal man kicke på noe så kan det sies at en så fjåk låt som Can we span some time oppleves som et bittelite antiklimaks under festen. Og av de absolutte juvelene kommer vi ikke utenom She’s my methadone, en låt som roper hitmateriale herfra til Billboard.
Så mye mer er det egentlig ikke å melde om denne debutskiva. Her snakker vi nok en bankers på Topp10 lista for 2017, og det er neimen ikke utenkelig at The Hall Monitors lukter på edelt metall på første forsøk. Vel blåst!
CEVBOF nærmest jubler inn til 7.5/9.0