Flamin’ groovies – Fantastic plastic

(Sonic kicks/Severn records, 2017)

What the hell’s goin’ on – Jo, selveste Flamin’ groovies, blant planetens herligste orkestre, har funnet sammen igjen, 24 år siden forrige utgivelse, den nokså neglisjerte Rock Juice. Ikke bare det, men vi snakker altså nå den klassiske 70s line-upen som serverte  legendariske powerpopskiver i form av trekløveret Shake some action, Now og Jumpin in the night i perioden 76-79, hvis tittelkutt fra førstnevnte fortsatt står som en het kandidat til tidenes herligste låt hos undertegnede.

Reunionplater og slike sammenkomster har det med å tryne fullstendig og som regel, i beste fall, bli en parentes i band’s historier, men heldigvis har groovies ikke gått på den smellen. Med årets definitivt fineste platecover har de allerede en avvæpnende effekt hos lytteren – dette vitner om et band som ikke tar seg sjøl nevneverdig høytidelig og som trolig mest er ute etter å ha det trevligt sammen, senkede skuldre og lite å prestere kan fort vise seg å være et godt utgangspunkt.

Spillegleden og den gode stemningen på skiva er mer smittsom enn meslingviruset, og det skal ikke mange strofene inn i den ganske Neil Young inspirerte åpningslåta (Don’t cry no tears) What the hell’s goin on før smilet sitter løst her. Klassisk rock&roll nærmere Teenage head og Stones enn powerpopen fra 70 tallet, men allerede i andrelåta End of the world er vi (for?) nært Shake some action. Det låter fresht og fint, de klarer akkurat å unngå å bli en klisjé av seg selv,  og fremfor alt – det låter bedre enn mye av det dagens såkalte rockeband klarer hoste opp. Det starter rett og slett over all forventning fra de gamle heltene!

Fantastic plastic byr på 12 låter totalt, hvorav to er covere – den ene er en aldeles gnistrende versjon av Beau Brummels låta Don’t talk to strangers; jangly og fint, et stykke musikk alle med kjærlighet til tolvstrengere, Byrds og R.E.M (faktisk!) vil approberel, den andre en mer enn godkjent versjon av NRBQ sin I wan’t you bad. Problemet med sistnevnte er at det er komplett umulig å overgå versjonen til The long ryders.

Plata veksler fint mellom de tinga Wilson/Jordan behersker med største fingerspitzgefühl; powerpop, rock&roll, jangly folkrock, litt pubrock her og der, i det hele tatt alt som gjør Flamin groovies til det de er.  Det glir ned rimelig motstandsløst, sjøl om ikkje alle låtene er helt “der oppe”. Det dabber litt i skivas andre halvdel. Lonely hearts er fin nok, men her blir de muligens  litt for lett på labben, Fallen star blir også noe anonym og instro-låta I’d rather spend my time with you gir ikke allverdens. Heldigvis avsluttes skiva kruttsterkt med Cryin’ shame og man blir sittende igjen med et helhetsinntrykk som langt på vei konkluderer med at de gamle fortsatt er eldst, og dette er ei svært velkommen comeback-plate!

CEVBOF groover inn til 6.5/9.0