Groovy Movies – Groovy Movies
(Hidden Volume, 2017)
På samme måte som Obelix falt i gryta til Miraculix da han var liten, må Nick Carlisi som ung ha falt i ei tilsvarende gryte med ymse fluider kokt i hop av Ray Davies, for Kinks-vibbene sitter tjukt i studioveggene på denne tidvis helt suverene debutplata fra Phildaelphia-ensemblet som altså har tatt navnet Groovy Movies, forøvrig en låt av – ja, du gjettet riktig, KISS, nei vent Kinks! Kinks!!!.
Vi er riktignok ikke heeeelt i Kinks-land helt fra børjan av, Don’t take her love from me låter som en glemt pop-psych juvel fra 60 tallet, nærmere Mrs. Robinson enn noe Sir Davies har gjort. Men hakket hvassere og frekkere enn monsterhiten til Paul og Art.
De jangly og folksy vibbene videreføres elegant på My heart won’t let me. En aldeles suveren sukkerklump av ei låt med strøkne harmonier, byrdsianske gitarer og en stemning som gjør at sommeren varer noen måneder lengre, eller minutter her i Bergen.
Det er først med A walk in the park at Kinks-dråpene til Davies virkelig gjør seg gjeldende, dette er erkebritisk 60s pop, og det funker som snus i undikken. Du hendelse for en meloditeft!
I det man tror man har skjønt hva denne Nick Carlisi holder på med, drar han et overrekkelseskort opp av ermet. Den kontante boogiepubrockbluesrockeren I’m a man, som man lett kan høre for seg bli gjort av Nick Lowe evt. Rockpile, er på mange måter fullstendig malplassert i dette selskapet låter, men på finurlig vis fungerer det som bare rakkeren. Låta bryter totalt med resten av skiva, men samtidig føles det helt naturlig når den dukker opp – underlig nok.
Sir Ray Davies lurer i kulissene igjen på Beautiful day, enda en liten genistrek av en pop-låt, fundamentert på de lekreste pianoklimprerier. Det er mye som kan tyde på at Carlisi har minst mellomfag i emnet “autentiske 60tals komposisjonar”, for dette låter som dønn ekte vare – her kunne man nok narret en connoisseur eller to.
So far so good… Hvor skal dette ende tro? Dette høres jo nesten for godt ut til å være sant tenker du kanskje – og ja, det er på sett og vis det. Tambourine, hvor Groovy movies også nikker høflig til Beatles holder dessverre ikke samme nivå som skivas første halvdel, og det er ikke til å stikke under stol at skivas siste halvdel ikke er like sylskarp, til tross noen raffe harmonier i Rosemary og mye oppløftende i sistelåta Change your mind, som med sine drøye 6 minutter forøvrig utgjør 20% av skivas spilletid, de ni låtene klokker inn på under halvtimen!
Konklusjonen må allikevel være at dette er blant årets hyggeligste overraskelser for undertegnede, og Groovy Movies har gjort sitt for at 2017 nok går ned i historiebøkene som et usedvanlig snaisent musikkår.
CEVBOF jangler inn til svært pene 7.0/9.0