Hayley Thompson-King – Psychotic Melancholia
(Hard to Kill, 2017)
Undertegnede leste i sine ungdomsår en lengre artikkel om en kanadier ved navn Neil Young, hvis overskrift var “halvt geni, halvt idiot”. Det vil ikke være helt på sin plass med en like polariserende overskrift om Hayley Thompson-King, men at Psychotic Melancholia er en berg-og dalbane av ei plate er det liten eller ingen tvil om.
For å ta det som ligger nærmest det geniale først. Måten hun evner å levere råbarsk og ektefølt countryrock, ispedd helt riktige doser twang i det ene øyeblikket, for så å pøse på med skitten og møkkete garagebluespunk er ingenting annet enn imponerende – et vanvittig musikalsk spenn, det nesten er absurd å få servert på samme skive – men akkurat så stort er spennet mellom Large hall, slow decay på den ene siden og No room for Jesus og Lots wife på den andre. Nevnte låter er da også meget mulig platas tre sterkeste øyeblikk. Et forvirret og umulig kjærlighetsbarn mellom Loretta Lynn og PJ Harvey.
Om ikke direkte idioti, så er Thompson-King svakest når hun velger å kaste låter på dør til fordel for stemmen, som for all del er suveren – det skulle bare mangle, hun er klassisk skolert og har erfaring fra betydelig mer dannet og sofistikert musikk enn hun beskjeftiger seg med på Psychotic Melancholia. Men låter som Soul Kisser, som lett hadde passet inn på en av de mange svake Lucinda Williams platene av nyere dato, for ikke snakke om den lett grufulle avslutningen Wehmut, hvor i alle fall denne anmelderen fristes til å leke hobbypsykolog og stille en diagnose eller to, er som stygge riper i lakken å regne blant en ellers ganske så blankpolert og fjåk eh…bil, eller noe annet med fin lakk.
Noen assosiasjoner til salige Hope Sandoval og hennes tidvis glitrende Mazzy Star gjør seg gjeldende i Teratoma, dog ikke like silkemykt og vart, og det er i denne settingen hun er på sitt beste – når det rootsy og rufsete går hånd i hånd og hun og bandet gir jernet – der og da er hun svinaktig bra, så om hun bare klarer å unngå operasang og halvveis inspirerte låter ved neste korsvei kan det bli riktig så knall i padden fra Thompson-King.
CEVBOF svirrer lettere forvirret inn til en 6.0/9.0