Wild Billy Childish & CTMF – Brand New Cage
(Damaged Goods, 2017)
Billy Childish er tilbake! Akkurat som om han har vært vekk!! Han har ikke det!!! Aldri vært vekk han!!!! Nok et bunnsolid bidrag til en katalog som får selv den mest hardkokte platesamler til å vri seg i en grufull og samtidig euforisk desperasjon over ufullstendige metrer med plater. Det er ingen begynnelse og tilsynelatende er det heller ingen slutt på herligheten.
På Brand New Cage har han med seg kumpanjongen Wolf Howard og kumpankonen Nurse Julie Hamper på hhv trommer og bass/vokal. Ja, sykesøstra har til og med sydd sammen to av de tolv låtene, dommedagsprofetien It’s All Gone Wrong samt sistesporet Bullet Proof. Men det er Wild Billy som har hovedrollen her, make no mistake about it. Bærebjelkene på plata er alle låter som er ført i pennen av en selvutleverende og reflektert punkpoet som utrolig nok sjøl har gjort det klart at dette ikke er en av tingene han virkelig kan. Puling, koking av mat og maling derimot, se dét kan han, plater lager han bare når det er «på tide», som han sier. Heldigvis for oss alle er det på tide oftere enn løpetiden til en brunstig og søkkvåt rottemor. Milde moses for en vaskekte helt.
De to første kuttene, Brand New Cage og You Destabilise Me er to absolutte floorfillers som kommer til å regjere dansegulvene rundtover landet når høsten har gitt seg og julebordsesongen for alvor setter inn. Det er en videre rendyrking av det helt særegne og spartanske soundet han og bandet lager av jevne doser punkrock og søkkvåt garage som får fri flyt. Enkelte surmagede og pompøse kritikere vil kanskje si at det ville blitt en reinhekla klassiker dersom han hadde slått sammen de siste tre-fire skivene til en kokheit steamkjele av ei plate, men heldigvis er det ingen demokratisk påvirkningskraft som biter på vår Billyhelt, her er det bare å peise på så lenge skuta bær.
Hyllesten til Brian Jones, What About Brian, er også uhyre snappy og frisk, there’s a pact of Mick and Keith, but what about Brian? Det skrangler så nydelig og klamt her at det er nok til at en stakkar blir både søkksvett og fortvilt av hele historien; Billy sjøl lister tidlig Stones som noe av det han liker best, men han hater bandet! Stikk den!
Som i en radiobilbinge krasjer vi videre inn i Are You Better Than Me og her er det uhyre fristende å bare skrike ut nei, nei, ikke i det hele tatt! På tross av og mest på grunn av disse utilstrekkelighete vi får servert over et knallklassisk Billy-beat sitter jeg heldigvis her i dag med nok en knallplate fra denne helt unike multikunstneren som kommer til å henge ut av hylla og tigge om å bli spilt i uoverskuelig fremtid. Ikke ulikt resten av den gigantiske katalogen der altså. Jeg skulle gjerne bablet videre om perlene som kommer på en snor utover b-siden, men kort og kontant og rotete er mer i tråd med plata, så her er det bråstopp.
CEVBOF klasker smått kokett til med en krystall 7.0/9.0