Conspiracy of Owls – Conspiracy of Owls

Conspiracy of Owls – Conspiracy of Owls

(Burger Records, 2010)

Noen ganger blir man så overveldet over en rystende fjong plate man har gått glipp av da den kom ut at man får skjegg over hele kroppen og dette er definitivt en slik anledning. Conspiracy of Owls spiller en helt ubeskrivelig deilig psychladen powerpop nærmest. Fantastiske melodier og nydelige hooks underveis serveres med den aller største selvfølgelighet kollektivt fra et sugende og sprelsk orkester med begge beina solid plantet på en hittil ukjent planet i en galakse fjernt, fjernt fra jorden.

Gutta holdt(er?) til i Detroit og virker å være basert på restene av The Go som i starten hadde ingen ringere enn Jack White i lagoppstillingen. Selv om John Krautner også er med på denne utgivelsen virker det å være Bobby Harlow som styrer skuta, ikke med jernhand men heller med noe i nærheten av en kokt spaghettihand som slipper hele bandet inn og ut av spotlighten hele veien igjennom. Som regel rynker jeg for eksempel svært ofte på nesen av malplasserte synthlyder og elektroniske virkemidler som nesten alltid har makt til å forringe gode låter, men her er det så utrolig vakkert og stilig vevd inn at det bare legger nye etasjer til byggverket. Tasty!

Tre standout tracks blant låter som utgjør et meeget helstøpt album er uten tvil åpningslåten Puzzle People, sistelåten på a-siden Raving Mad og sistelåten på b-siden, psych-eposet A Silver Song. Førstnevnte ruller som besatt over stuegulvet med gasspedalen nærmere gulvet enn videre utover plata, sikringene ryker med det samme og vaktmesteren jobber på spreng utover a-sida med vekslende hell med å vippe opp automatsikringene. Mange av referansene går til svært klassiske artister som Beatles og Beach Boys, men det psykedeliske elementet legger til enda mer flesk på beinet og det blir i denne lytterens ører enda mer spennende. Raving Mad er i likhet med åpneren en snerten liten rocker om at det er kinkig å være stark sprute gal mens årene suser forbi.

A Silver Song er bare en helt stønnende nydelig sak med drømmesekvenser og en blomstrende lettbeint hippefølelse hvor gjenforent kjærlighet er en selvfølgelighet. Månen skinner bak skyene og vi drifter sukkersøtt gjennom hjertet til kjærligheten. Alldeles smellvakkert og det er utrolig enkelt å like dette bandet, det er bare vanskelig å begripe at jeg har gått glipp av det i så mange år.

Hele godteposen blir servert med en så stor tilbakelent selvfølgelighet og leken musikalitet at det oser klasse og en drømmende feberheit smak av musikalsk kunst. Dessverre er plata sjeldnere enn kjøtt i italiensk salat ettersom den etter alle solemerker blei utsolgt allerede før den blei produsert, men det virrer noen rykter om at Burger Records muligens vil represse den allerede til neste år. Navnet har de forresten plukket opp fra en Robert Pollard-låt ca midt på 2000-tallet.

CEVBOF i febermodus gir 7.5/9.0