The on and ons – Welcome aboard

(Citadel, 2017)

Refrenget på Mystic eyes, tredje låt ut på  aussiene i The on and ons sin andre langspiller, Welcome aboard, er essensen av alt som gjør powerpop, når den er riktig porsjonert og dandert, til noe av det aller herligste som finnes i hele verden. En fullstendig uimotståelig, tidløs, melodi, nennsomt innpakket i strøkne harmonier, sus-akkorder (som pr def er ufeilbarlige), og klassiske gitarhooks, som sjøl om du har “hørt det tusen ganger før”, allikevel gjør det rimelig vanskelig å holde smilet tilbake.

Vi snakker 13 enkle og klassiske poplåter, med begge beina godt planta i henholdsvis klassisk 60s pop og hos 70 tallets powerpop-helter, de turnerte sogar sammen med Paul Collins Beat så sent som i 2012. Ellers høres det ekko av alt fra Beatles, Redd Kross, Matthew Sweet, The Posies, The Stems, DM3, Nick Lowe, Marshall Crenshaw, The Smithereens, Flamin Groovies, Cotton Mather og The Nerves, for å nevne et par – eller et dusin.

Selv om dette bare er bandets andre langspiller, er de så absolutt ikke for nybegynnere i faget å regne. Brødrene Glenn og Brian Morris, som forøvrig virker å være et betydelig mer harmonisk brødrepar (pun intended) enn urokråkene og sutrepavene i Oasis, har med seg Clyde Bramley med fartstid fra Hoodoo Gurus, samt Richard Lane (The Stems, The Chevelles) på tangenter, så mye av grunnlaget for å kunne klaske i hop noen kremmerhus av noen låter er så absolutt til stede.

Og On and ons leverer så absolutt noen kremmerhus, spesielt på første halvdel. Skivas tre første låter er en som en powerpopaholics våte drøm; dette er så lekkert servert at man er fullstendig forsvarsløs og bare må ta imot med åpne armer og ører. Så bra er disse låtene at det er fort gjort i en port å sammenligne resten av Welcome aboard opp mot disse, og da skal vi ikke stikke under stol at noen av låtene utover skivas snaue 40 minutter nok dessverre faller noe igjennom, rett og slett fordi den melodiske magien langt på vei uteblir. Det blir etterhvert noe forutsigbart og tannløst, og apropos dusin, så er ikke “dusinvare” helt upresist.  De glimter allikevel til, blant annet når de rocker det opp et lite hakk i Not the only one, og trår gassen i bånn på Sugar Anne. Tittelkuttet er heller ikke ueffent.

Liker du poppen din best servert med kraft og snert, hvor de klassiske gitarene og raffe harmoniene er greia, så vil du finne mye snaisent her, men vi skulle så gjerne hatt et par radiohits til. Da gjenstår det egentlig bare å ønske velkommen ombord til en ganske så trevlig tidsreise med The on and ons

CEVBOF ooo-er og aaa-er inn til 6.0/9.0