Monolord – Rust

(Riding Easy, 2017)

Herlig seigt og lovlig treigt. Sånn kan Monolord i all enkelhet oppsummeres. Tredje langspiller fra de kaffeglade svenskene er en riffbonanza av de sjeldne, og griper du ikkje febrilsk etter luftgitaren til denne plata her, så har du det vel trolig bedre med litt forsiktig Celine Dion i bakgrunnen fra Tivoliradioen på kjøkkenet.

Rust er Monolord på sitt aller feteste. Denne skranglefanten, som har fulgt dem siden debuten med Empress Rising, kvier seg ikke med å slå fast at dette er bestenotering. De nedstemte gitarene til Thomas Jäger er blytunge, uten noensinne å bli verken bråkete eller masete. Esben Willems pisker trommeskinnet  så hardt at produsentene i TAMA nok gnir seg i hendene, og Mika Häkki sin bassing utføres med kirurgisk presisjon – ikke en tone for mye eller for lite. Som en herlig kontrast til denne massive veggen av lyd som er Monolord, serverer Jäger en var og nærmest fløyelsmyk vokal. Effektfullt som fy.

Men det som virkelig “gjør” plata denne gangen, er de formidabelt fete riffene i kombinasjon med de tidvis helt strøkne melodiene – det er virkelig låter her! Ikke minst er dette sant for tittelkuttet, som gav undertegnede fullstendig hakaslepp da den ble sluppet som første singel tidligere i år. Et riff av en annen verden  – barskere enn karsk og vakkert på samme tid – en sjelden kombinasjon, men desto mer tilfredsstillende når den først inntreffer.

Seks låter tikker inn på en snau time, hvorav instrolåta Wormland kan ta de aller fleste som sverger til sjangern fullstendig på senga, ved å introdusere en fiolinsolo! De som såg den komme må gjerne sette opp campingvogn i grøftekanten på Finnskogen og ta seg arbeid som spåkone/mann, for det må omtrent være en overraskelse på lik linje som da Taake klemte til med en banjo her for noen år siden.

Svenskene sparer skivas to lengste kutt til slutt, hvor den drøyt kvarter lange At Niceae nok er riffet over i’en. Både den og Forgotten lands er sløyere og drøyere enn et Black Sabbath anno Vol. 4 og med en vakker akustisk avslutning som viser at Monolord ikke går av veien for å tøye strikken akkurat så langt som det måtte passe dem, gjør At Niceae sitt for at Monolord hører heme i øvre segment når status skal gjøres opp for 2017. Noe annet vil rett og slett være for doomt.

CEVBOF headbanger seg til en 7.0/9.0