Beck – Colors

(Captiol, 2017)

Men hva i fanden er det du holder på med, godeste Beck Hansen? Du var engang en kul og interessant fyr du. Odelay og ikke minst Sea Change har fått mang en runde her, men nå er det nok takk og farvel.

Greit nok, du er kreativ, eklektisk, uredd og innovativ og alt det der, men det går en grense et sted. Hvem i helsikke satte deg på tanken til å lage et føkkings discopoop-album? Hæh?

Det begynner riktig så ille med titelkuttet, lette assosiasjoner til Talking Heads, men bare helt på feile måten. Noe som kan minne som en krysning mellom smurfene og sølvguttene på autotune lirer av seg  noe grusom “koring”, og får låta til å gå fra vondt til verre før du aner det.

Det blir overhodet ikke noe bedre av at Seventh heaven sender tankene i retning Sondre Lerche, og I’m so free har et refreng som minner om Weezer på sitt verste. Jaja, plata er variert innledningsvis i alle fall, det skal han ha!

Men så kommer det forsyne meg noe det er mulig å høre på uten å få lyst til å ta en Van Gogh på begge ørene. Pianodrivet i Dear Life har noe levelig med seg og er et lysglimt i et ellers så kølsvart høl av vederstyggelighet.

For det blir ikke bot og bedring herfra og ut skjønner du, det er rett tilbake i discoraptechnofjollerier over en lav sko. Wow har sikkert mer innslag av samples og loops enn det finnes totalt i hele platesamlinga til denne skranglefanten, og man skjønner at Beck har blitt gangsta-rapper på sine eldre dager. Trist men sant.

Utover skiva er det et rotterace uten like om å være den desidert dårligste låta Beck noengang har servert, og konkurransen er sylskarp – det blir uoverkommelig å kåre en vinner (evt taper) for denne skranglefanten. Midt i all elendigheten kommer småpene Fix me og sammen med nevnte Dear life berger den plata fra å ikkje få noe terningkast i det hele tatt.

Fy faèn! I’m to old for this shit.

CEVBOF spyr inn til 2.0/9.0