The White Buffalo – Darkest Darks, Lightest Lights

(Earache, 2017)

Den hvite buffaloen rir igjen. Vi som har lært Jake Smith å kjenne gjennom en rekke kvalitetsutgivelser de siste årene, og ikke som innslag i Sons of Anarchy, har etter hvert blitt bortimot bortskjemt med råbarsk og tander americana. Men der Jake Smith tidligere har vært tøffere enn Clinter’n på hesteryggen i The good, the bad and the ugly, så føles det tidvis som om vår ellers så råbarske hvite buffalo denne gang kommer tuslende på en ponni.

For dette er dessverre ikke Jake Smith på sitt skarpeste. Han virker tidvis uinspirert og uengasjert, mindre på hugget enn tidligere – og det føles rett og slett som om han har mindre å melde denne gangen. Dog er det lyspunkter å finne, som på første singelen, den oppstemte og fengende The heart and soul of the night og andre singelen; nydelige The observatory, hvor han atter en gang evner å balansere på denne knivseggen mellom det vakre og pompøse, og også denne gang makter å lande på riktig side. Avalon har også mye å fare med, det samme gjelder Border Town/Bury med in Baja, og her har han drivet og engasjementet som etterlyses ellers på skiva.

Gampelåta Hide and seek blir rett og slett for sidrumpa og treig, direkte tannløst, trass et ganske habilt groove. Verre blir det i Madam’s soft, Madam’s sweet, hvor det som blir en krysning mellom en middels rootsrocker ala Steve Earle, og Depece Mode’s Personal Jesus. En låt han fint kunne spart seg.

Darkest darks er nok mer dekkende enn lightest lights for platas resterende låter. Det er aldri direkte dårlig, men det er ikke helt der oppe vi ønsker å ha Jake Smith, og der han ofte hører hjemme. Vi får håpe og tro at dette er et aldri så lite hvileskjær i en ellers så stødig diskografi, og at buffaloen våkner fra dvalen og kommer tilbake mer sulten enn han virker her.

CEVBOF gamper inn til småskuffende 5.5/9.0