The Lords Of Altamont – The Wild Sounds Of

(Heavy Psych Sounds, 2017)

Dersom det skulle være et fnugg av tvil om hvor skapet skal stå tar ikke The Lords Of Altamont fem flate øre for å fortelle deg nettopp det. Los Angeles kvartetten er ute med sitt sjette album siden den smått fantastiske debuten To Hell With The Lords Of Altamont såg dagens lys i 2002.Resepten er den samme nå som da; breibeint rock&roll på grensen til å skli ut i spagaten, og som lukter svidd gummi og billig whisky herfra til eh..øhm.. Altamont? 

I front for dette ballesparkende orkesteret finner vi Jake Cavaliere som også har befatning med fine ting som Bomboras, The Finks, Fuzztones og Untamed Youth på CV’n. Cavaliere trakterer orgel og står for vokal, og han mener alvor med begge deler.

For det er rimelig freske fraspark når Like a bird innleder disse ville lydene. Som et Supersuckers på høygir og med et beint enda tryggere planta i punken enn Eddie Spaghetti & co. Enda sløyere blir det når Been Broken overtar stafettpinnen og gir deg en real bakoversveis med sin garage&roll tilnærming den klassiske oppskriften slik vi kjenner den tilbake fra 50 tallet. Å si at det svinger greit av kvartetten innledningsvis vil være en grov underdrivelse, for her brennes det krutt over en lav sko, og man begynner allerede å undres om dette trøkket kan holde hele veien inn.

Det gjør på mange måter det, sjøl om de roer gemyttene et hakk eller to eksempelvis i småseige Take a walk og den nesten ugjenkjennelige Howlin Wolf coveren Evil, som undertegnede trekker litt i tvil. Helt greit, men her får vage vibber i retning Rival Sons, rett nok før de ble annenrangs puddelrockere. Ellers består skiva for det meste av raffe riff og vintage rock&roll som for det meste sørger for sus i serken.

Interessant er det også å konstantere at skiva gis ut på italienske Heavy Psych Sounds, en label mer assosisert med stoner, psych og generelt retrostuk av diverese karakter, men med låter som stonerflørten (It ain’t) revolution på spillelista føles det overhodet ikke malplassert med Lords Of Altamont i samme stall som Black Rainbows, og ikke minst Killer Boogie.

The Lords of Altamont er enkelt og greit lyden av testosteron. Dette er så rølpete, rånete, barskt og knusefett at selv den bebrillede nerden i klassen, han med den ganske keitete oppførselen i møte med det annet kjønn, lett vil føle seg ganske mange hakk tøffere i pyjamasen om han bare banker på med noe Lords Of Altamont. Og sørger for å skru opp til 11. Denne går så høyt.

CEVOBF står fjellstøtt og breibeint til 6.5/9.0