The Maharajas – You Can’t Beat Youth
(Low Impact, 2017)
Ingen veksler like uanstrengt mellom potente 60s garagepunkere som sliter og drar i begersvingernerven og moody, angstfylte stikk, som river og røsker i hjerterota som Maharajas. Når alle som har hatt gleden av å sveive på seidelen med orkesteret på scenekanten i tillegg vet at dette er så ekte og dedikert som rock blir, og at skapet med knallperler fra tidligere festplater allerede er peise fullt, behøves det ingen hjelp fra astrofysikkens intrikate forklaringsmodeller for å begripe at julenissen ramler rekordtidlig til bakken i år.
Det som ved første ørekast kan virke som et durabelig snork, viser seg ved grundigere ettertanke å være en løve som er i ferd med å våkne. Den snorksparker igang tittelkuttet som faktisk trenger to-tre runder før det begynner å synke inn at det er Jens Lindberg og ikke Mathias Lilja som har kontroll over mikrofonen her. Og for en låt det er! Gitarene alene er nok til å påføre en aldrende skranglefant en dråpe eller to, både i øyet og i underbuksen. Makan til raffhet!
Den hyperseksuelle gitaren på Walk with me vil med største lekenhet sjarmere skinnet rett av pølsa, og vi kan allerede skimte at alder muligens slett ikke er noen hindring, ja faktisk er det påtagelig enkelt å hoppe rett på den noe tynnslitte metaforen med vin og modningstid på den ene siden og anatomiske vidunder og erfaring på den andre. Visst er ungdom friskt og fint, men det er sannelig ikke lett å banke stil og klasse heller.
Tredjelåten Too late to repent er en sånn absurd vakker og moody folkballade som sniker seg rett inn under taska og spiller på alle de greske strengene som fester den i ryggraden. Mye takket være den helt snurrig briljante dynamikken mellom leadgitaren og det huskende siget i kassegitaren som sveiver låten rundt med verdigheten til en full gaselle. Her viser Jensemann sin affeksjon for sydligere himmelstrøk, og demonstrerer med all tydelighet at de greske guder ikke lenger heter Poseidon og Hades, men snarere The Cardinals.
Det er ingen Lilja-låter denne gang, alle er ført i pennen av Jens Lindberg og hans sidekick Ulf Guttormsson. Minus knallertversjonen av Thee Satans’ How many times da, som kan vri en liten skvett ut av underbuksa på selv den tørreste byråkraten blant oss. Så da sitter vi her med et knippe låter hvor selv de minst tilgjengelige får tærne til å krølle seg i rein angstfylt fryd og kutt etter kutt er proppet full av det soniske rabaldersnadderet som vi skranglefanter livnærer oss på.
Det er altså nå endelig musikalsk bevist at alder bare er noe man tar med seg på veien og at den kan bankes i bordet når som helst dersom ungdommen er i ferd med oppføre seg ordentlig eller bare trenger en god gammeldags musikalsk rundjuling. Så her er det bare å hoppe av tommelen og løpe inn på https://themaharajas.bandcamp.com og bestille et svinbillig eksemplar før de blir revet ut av hyllene. Get them while they’re old!
CEVBOF bader i stil og klasse i dag til hele 7.5 / 9.0