Freezing Hands – ii
(Hidden Volume, 2017)
Vi må snakke litt om Anchor. Anchor er den tiende låta på Freezing Hands sin andre fullengder. Freezing Hands består av låtskriver Travis Spillers (gitarer, vokal), smått geni-erklærte Matt Rendon fra briljante The Resonars (trommer), som også har spilt inn skiva, samt Jeremy Schliewe og Scott Landrum.
Men så var det Anchor da. Hvorfor må vi snakke litt om den? Jo fordi det simpelthen er noe av det mest fantastiske denne skranglefanten har hørt på aldri den tid. En låt som treffer solar plexus med styken av en orkan kategori 7. Den akustiske mollbaserte gitaren gir umiddelbare hint om at noe flott er i gjære, men det er når vokal og resten av bandet kommer inn noen strakser senere denne lytteren slås rett i bakken. Herre min skaper så uendelig vakkert! For en låt! For en melodi! For et kunstverk! Ai ai ai, gåsehuden sitter løst på neglene bare jeg tenker på Anchor. Brrrrr, det er så flott! En seriøst kandidat til “Årets låt”.
Før Anchor tar pusten fullstendig fra deg har Freezing Hands tatt lytteren med på en muiskalsk rundreise tilbake til 60- så vel som 70-tallet, og det er sistnevnte tiår man får umiddelbare assosiasjoner til når powerpop-perla Comeback Kid (hits the skids) sparker i gang denne svært så trivelige stunden vi får sammen med Spillers&co. Tankene går i retning Raspberries, Crabby Appleton, Big Star og en liten dært The Who, spesielt på koringa. Sees candy girl er ikke mye snauere der den overtar stafettpinnen, og vi aner allerede i skivas andre låt konturene av en fremtidig powerpop-klassiker. Noen driver med høy sigarføring, Freezing hands driver med høy melodiføring.
Om det er tittelen Diedre som ubevisst sender tanker i retning 70tallets Beach boys (Deirdre) er ikke godt å si, men det er noe med disse låtene og tidvis halv-intrikate arrangementene som føles å ha visse likhetstrekk med den beste perioden til strandguttene fra Hawthorne. Og det er ikke et lite kompliment! Kremmerhusene sitter løst på skivas første halvdel, og både Allergy og Jar of Tongues bekrefter mistankene om at Spillers har studert popens ABC fra perm til perm.
B-sida åpner med den lekne King Kelly Kup, med et refreng som går like fort i fletta på deg som cider fra Hardanger, bare uten uheldige bivirkninger. Aner vi også noen visse likhetstrekk med et XTC på sitt mest melodiøse og poppa? Og igjen, typen uten uheldige bivirkninger – jo vi gjør da det. Beatles-fantastene får også sitt, i Cold Pillow.
Så når Anchor har fått gjort sitt som den tiende perla på ei snor er det mye som tyder på at vi snakker et eksepsjonelt helstøpt album her. Låtene glir ned som vanilje mens de nennsomt pirrer øregangene på veien. Skal det ikke være noe å trekke her?? Jo, noe må vi da sette fingeren på. II punkterer aldri så lite på Caffeine Dream og The Only Television I know, platas lengste kutt som også avslutter det hele. Her går melodier og finesse på bekostning av monotoni og repetitive middelmådigheter, litt som en Syd Barrett uten mål og mening. Kunne vi fått to juveler her også hadde vi snakket skremmende høyt oppe på årslista, men det holder allikevel i bøtter og spann for Freezing Hands. Dette er pop sånn det skal være! Og nevnte eg forresten at Anchor er ei ganske så okei låt?
CEVBOF popper inn til 7.0/9.0
Ps! Skiva er bare trykket i 300 ex, og det er max 299 tilgjengelige nå. Du får den her:
http://hiddenvolume.com/album/ii