Dion – Kickin’ Child

Dion – Kickin’ Child

(Norton Records, 2017)

 

I påvente av et eurekaøyeblikk i 2018 er det svært passende å ta tak i en av de ballene som fremdeles ruller fra 2017 og i dette tilfelle har den faktisk rullet i over femti år. Dions lost classic, Kickin’ Child, ble innspilt i 1965 på Columbia Records, men av en eller annen grunn som man troligvis er nødt til å ha en meget høy stilling i et digert plateselskap for å forstå slapp de kun et par singler fra denne innspillingen. Faktisk ble vår mann så forbasket på grunn av dette at han sa opp sin kontrakt pålydende $100 000 i året og $100 000 i 1965, ja, you know the rest.

Det er den sanseløst nydelige labelen Norton Records som har brettet opp ermene og romstert dypt nok i skuffen til å finne denne juvélen og omsider fått gitt den friskluften den trenger ute på det fri platemarkedet. Jobben de har gjort er 100% lytefri og mens platen triller kan man faktisk føle teksturen av 1965 på lufta i rommet, det er bare å sveive volumknappen opp og la seg forføre. Her hadde vært på sin plass med en grundig gjennomgang av Nortons fortreffelighet og deres grenseløse motstandsdyktighet for motgang, men de som har kjennskap til labelen vet allerede hva den sangen handler om så den ballen skal få ligge.

Dion var i 1965 dypt inspirert av Dylans da flunke nye Bringing It All Back Home og det avsløres ikke bare av at det er hele tre Dylancovers inkludert blant de 10 originalene og 5 coverlåtene som plata består av, men i tillegg kan man med godvilje og fantasi i hånd høre ekkoet av Subterranean Homesick Blues allerede på tittelkuttet Kickin’ Child. Låten står selvsagt dønn solid fundamentert på grunnfjell og tematisk er den langt mindre subtil og mer direkte enn Dylans metaforiske univers, men kassegitaren og stemmen sjøl fremkaller altså assosiasjoner av svært grovt kaliber.

Så selv om covermaterialet er plukket fra øverste hylle og er tilført en ekstra dimensjon med Dions organiske særpreg er også originalene av skyhøy kvalitet. Protagonisten har konsekvent sterke kort på hånden i Dions tekstmateriale og det er alltid fremført med en innlevelse og en musikalsk bravur som gjør det hele meget treffsikkert og troverdig. Troverdighet er som kjent et av de aller viktigste instrumentene en låtskriver kan operere med, det være seg på den aldeles nydelige Knowing I Won’t Go Back There med sin intense vokal, eller pistolsnerten i Two Ton Feather, som bringer tankene over til Buddy Guys samarbeid med Junior Wells. Farlig bra. Tomorrow Won’t Bring the Rain føyer seg også elegant inn i rekken av innsiktsfullle beretninger om et sterkt og innfløkt kjærlighetsliv hvor vår mann innser egne begrensninger og beveger seg hvileløst videre til tonene av smakfulle gitarer rett inn i den idiotisk velplasserte Dylanlåten, Baby I’m In the Mood For You.

Mange anser dette for å være Dions første seriøse forsøk på en plate og den er nok også hans første skritt utenfor teenager-in-love-boblen, men dette er på ingen måte babysteps. Selv om Dion DiMucci er innlemmet i Rock & Roll Hall of Fame for sin doo-wop-karriere burde det i en rettferdig verden vært dette han ble husket for. Det er altså en dønn solid utgivelse, men karaktermessig holdes det bittelitt tilbake siden covermaterialet er et litt for bærende element, selv om resten av låtene er svært jevne og ingen er overflødige.

CEVBOF er nøkternheten sjøl med en 7.5/9.0