Barrence Whitfield & the Savages – Soul Flowers of Titan

(Bloodshot, 2018)

Barrence Whitfield og villmennene hans har banket ut svett og skitten garagerock ispedd rause mengder rhythm&blues, soul og god gammal 50s rock&roll siden første halvdel av 80 tallet, noe de gjorde jevnt og trutt i et drøyt tiår før det ble et avbrekk til 2011 da de begynte å rasle med instrumentene igjen. Den fjerde utgivelsen siden denne gjenforeningen så dagens lys nylig, og det er ikke de store endringer å spore siden sist. Og godt er egentlig det.

Det starter riktig så fresht og fint. Villmennene gjør absolutt ingen skam på Willie Wright & his spraklers Slowly losing my mind fra 1960. Det røffe og kontante lydbildet, med dertil fet fuzz, ville blåsere og sløye orgeltoner kler låta som hånd i selbuvott. En versjon det lukter brent gummi av.

Pain overtar stafettpinnen – en ganske konvensjonell bluesrocker, og som dessverre blir en bitteliten pain også, når Whitfield gjør forsøk på å gå Rob Halford en høy gang hva kastratsang angår. Låta, som i seg selv er helt innafor, hadde klart seg utmerket uten disse falsettlignende primalskrikene.

Soul Flowers of Titan bør være en garantist for høy og fartsfull aktivitet på dansegulvet der den damper og syder avgårde og Whitfield og villmennene ofte høres ut som om Sonics backet Ray Charles i hans glansdager på Atlantic.  Har du derimot ambisjoner om å danse klin skal du være om deg for å treffe de rette øyeblikkene. Tempoet går sjeldent under Mach3, men når de først drar litt i bremsespaken, som i Tingling, så funker det aldeles utmerket, og denne noe sløyere r&b grooveren framstår som et av platas aller skarpeste øyeblikk.

Valget av Let’s go to Mars som singel fremstår noe underlig når hele plata foreligger, en så standard og ordinær blues-rocker blir blant de mer forglemmelige øyeblikkene fra de rundt 35 minuttene skivas 12 kutt tikker inn på. Da er Edie Please mange strå hvassere der den riffer og raffer avgårde i et landskap ikke milevis unna Jon Spencer sitt. En høydare.

Soul Flowers of Titan har blitt enda et fint tilskudd på en lang og solid katalog for Whitfield & the Savages, sjøl om denne anmelderen skulle ønske de gav jernet enda litt tid og gjerne tillot seg noen flere krumsping her og der. Men approbert håndverk er det så absolutt.

CEVBOF lander fjellstøtt på 6.0/9.0