The Mourning After – The 10th century
(Heavy soul records, 2018)
Det er en Sheffield greie. Men vi er så heldige at vi får være med!
Før du leser videre….Følg lenka nederst, kjøp denne plata fort som fy, så kan du heller klikke deg tilbake her og lese litt om denne lille juvelen før den dumper ned i postkassa di om ei drøy ukes tid.
Kuriøst nok er dette “bare” tredje langspiller fra garage-heltene fra Sheffield, mens det har blitt 13-14 singler siden de debuterte såpass langt tilbake som i 1993. Og friogbevare meg for ei plate det har blitt!
Det starter barskere enn karsk med Get Wrong Of Me. Fuzzgitaren til primus motor Chris Blackburn har fått en sløy og feit produksjon der den banker i gang et riff som går rett hem i de 1000 garage-hjerter, og sender en aldri så liten tanke i retning The Sparkles og deres klassiker Ain’t No Friend Of Mine, selv om britene legger seg på en noe mer groovy framtoning. Rytmeseksjonen bestående av Scott Cardwell (som også produserer) og Richie Kitson gjør sine saker aldeles utmerket, og Lee Radforth trakterer farfisaen som om han ikke skulle ha gjort annet her i verden. Åh du hendelse, det er så bra!
I det hele tatt fortoner A-sida seg som noe bortimot den perfekte plateside. Låtene står fjellstøtt hver for seg, og det er fiffig og variert. Det være seg lett Johnny Kidd & The Pirates inspirerte gitarpastisjer som i den noe rhythm & blues-aktige Cross My Heart, eller ikke minst, når de tøyer sjangerstrikken helt perfekt, og slår til med kanskje skivas flotteste øyeblikk i den jangly folkakitge Long Ways Back. Her lukter det Byrds, The Outlaws og The Long Ryders lang vei! For en stakkars sjel som er like glad i 6ts punk som i countryrock er dette trolig så nært himmelrike man kan komme i levende live. Slike låter er det få forunt å meisle ut.
Gåsehuden fra Long Ways Back rekker søren ikke legge seg et kvidder før platas aller feteste rocker røsker alvorlig tak i skrotten igjen. Kill Vardy (Jamie, mon tro?) er tøffere enn lokomotivet der de igjen stomper avgårde i 110 og der Lee Radforth trakterer sine tangenter aldeles suverent! Sheffield-dialekten er ikke like enkel å dechiffrere som amerikansk sørstatsdialekt, men at det blant handler om viktige ting som å betale regninger og å få endene til å møtes synes åpenbart. Kan det være derfor låta fikk meg til å tenke på helt fjollete tøffe 60s låta Pay Day med The Classmates, som salige Kravin A’s gjorde en fenomenal cover av?
Over til B-sida, og Inside The Honeypot er ikke mye snauere enn fyrverkeriet fra A-sida. Igjen klemmer Blackburn ut noen saftige r&b inspirerte gitarlicks som sitter som et kne i pungen, og vi får servert prima vare som tatt ut fra lærebøkene Knights Of Fuzz og Teenbeat Mayhem. Hvor skal dette ende??? Finnes det ingenting å sette fingern på??? Jo, “heldigvis” finner vi litt småplukk å pirke i – man må jo ha et kritisk blikk oppi det hele. Den noe masete og stakkato orgelbruken i Do Ya Think Ya Should er en bitteliten ubetydelig ripe i en eller så velpolert lakk, men dette blir for bagateller å regne, en fis i kosmos, og det tilgis såre enkelt. Og selv om B-sida totalt sett er noe svakere (noe annet er nesten ikke å forvente), er det jevnt over et skrekkelig høyt nivå på varene som leveres.
Det er mang slags skjit som kaller seg “garage-rock” i disse dager, men folkens, The Mourning After er ekte vare, dette er the real deal, og har du sansen for fuzz og farfisa – (og hvem ved sine fulle fem har ikke det?), og nikker anerkjennende til et akronym som BFTG, så kan du ta deg fanden på at du vil finne svært mye å glede deg over når denne dumper ned i postkassa di. For du husket vel å bestille først?
Årsbeste til nå. Og vel så det!
Her hanker du skiva: http://www.heavy-soul-records.shopbuilderpro.com/product/the-mourning-after-the-mourning-after-the-10th-century-lp
CEVBOF fuzzzzzzer inn til meget sterke 7.5/9.0