The Electric Mess – The Beast Is You
(Soundflat, 2018)
Det skal ikke stikkes under stol at det var med visse forventninger undertegnede sveide i gang den fjerde langspilleren fra New York orkesteret The Electric Mess, som har servert oss evergreens som He looks like a psyco og You’ve become a witch – to eksempler på den utsøkte formen for garage/pscyh ispedd solide doser rock&roll de evner å levere på en god dag.
Allerede før Disconnected fikk runge ut sine toner var det visse foruroligende vibrasjoner ute og gikk. Coveret mer enn antydet et farvel til den klassiske garagerocken, det luktet nesten (et uheldig) stilskifte før plata var i gang, og det var med ganske stor skuffelse at man fort innså at så også var tilfelle.
Hvorvidt det er det nokså skrøpelige låtmaterialet eller den tidvis nesten skrekkelige produksjonen som skal få hovedansvaret for at dette overhodet ikke har blitt det man kunne ønske, er såpass vanskelig å konkludere med at det inntil videre lander på delt skyld i saken.
Ikke minst har gitarene fått en ganske ugrei behandling der de alt for ofte bærer preg av et kjipt 80talls metall-sound, som på ingen som helst måte tilfører plata noe som helst positivt. Trommer låter også ganske så sub-optimalt der de minner mer om Queensrÿche enn The Sonics. Esther Crow gjør forsåvidt sine saker greit foran mikrofonen, hun har et bredt spekter og gir jernet. Av og til blir det sogar for mye av dette også.
Hovedproblemet, foruten nevnte produksjon, er at det er nesten fullstendig mangel på låter og hooks her. Det meste damper avgårde i et relativt høyt tempo, noe som for det meste går på bekostning av både melodier og variasjon.
De er så absolutt inne på rett spor i tittelkuttet, en ganske barsk og rett-fram rock&roller av ei låt, her får man i det minste tilløp til å ville trampe takta med Chelsea-bootsa, men det blir ikke så meget mer.
You can’t hide byr på lettere psykedeliske innslag, og her er man ikke milevis unna hva Fuzztones kan finne på når de velger lysergsyredietylamid-tilnærminga til sine musikalske eskepader framfor den mer snotty og rett fram 60s punken (som i del aller fleste tilfeller er å foretrekke). It happens all the time, som forøvrig låner litt av riffet fra Oceans Inside me med Stone Garden, men som ellers har et noe mer garagesoul-aktig preg enn mye av resten på plata fremstår som noe av det bedre sammen med nevnte tittelkutt. Sistelåta Yes to the future er heller ikke helt tapt bak ei dør, sjøl om gitarene igjen blir “feil”.
Nei, dette har rett og slett blitt en aldri så liten skuffelse. En smakløs produksjon og for svake låter gjør at dette blir en høyst forglemmelig sak, og som bare kan anbefales til komplettister.
CEVBOF lander litt slukøret på 4.5/9.0