The Sick Rose – Someplace Better

(Area Pirata, 2018)

Ai ai ai. Tenke seg til. Luca Re svinger mikken og gitaren atter en gang, 32 år siden de albumdebuterte med å levere en bona fide classic, Faces. Siden da har de banket ut ene knallerten etter den andre, og den musikalske reisa har gått fra fuzz&farfisa, via Stones-ish rock&roll til de i de senere år har tatt mål av seg å nærmest perfeksjonere powerpoppens noble art. Dette har gitt seg utslag i samarbeid med storheter som Dom Mariani, som denne gang har overlatt produksjonsstolen til Ken Stringfellow.

Og joda, det er bare å slå fast først som sist, at Italias trolig aller fjongeste band nok en gang vet å levere. Someplace Better er en helt naturlig videreføring av poppen som gjorde sitt inntog på Blastin’ out og No need for speed, samtidig som vi får små hint av hva bandet bedrev i sine tidlige år.

Someplace Better byr utelukkende på egenkomponert materiale, 11 i slaget, og vi snakker for det meste reindyrket powerpop (ispedd rause porsjoner rock), med klare referanser både til 70- og 80 tallet, men hvor det også er å dra sammenligninger til den mer moderne varianten som bandets ex- og nåværende produsent sjøl har vært prima eksponenter av. Det er i det hele tatt mye Aussie-inspirsajoner å høre i skiva. How to be your friend er første låt ut, med de eldste triksa og akkordene i boka, men det låter allikevel fresht og fint, og med et refreng mer vanedannende enn farin. Dog med en koring som er farlig nær å bli nettopp sukkersøtt. De balanserer på en knivsegg her, men tvilen kommer den tiltalte til gode, spesielt når den tiltalte er Luca Re, og innslaget av akustiske gitarer tilfører låta et ganske så snaisent lydbilde. Anyway er ikke noen ueffen poplåt det heller, og du skal være noe til vriompeis om du makter å mislike dette.   

Etter noen runder med plata, fremstår den som en svært jevn affære, uten de helt enorme høydarne hva låter angår, men også definitivt uten nevneverdige svakhetstegn Det er en nokså trygg og forutsigbar formel som ligger til grunn for låtene, så får det heller stå sin prøve at Luca Re for det aller meste har kastet fuzze&farfisaen på dør for godt. Men det er fortsatt tilløp til litt snert å spore, blant annet i Frustrated og ikke minst i  Nobody, hvor ekko av fordums tider høres, mye takket være raffe orgeltoner innledningsvis. Skulle gjerne hatt noen låter til støpt i samme skjei som denne.

Denne anmelderen hadde nok ikke hatt nevneverdig store innvendinger dersom Luca Re og resten av de syke rosene hadde vært litt mer fandenivolske, skrudd fuzzen til 11, og gjerne funnet tilbake til både egne røtter, samt det som dengang var hodevinspirasjonen til et av 80 tallets aller raffeste album. Men for all del, The Sick Rose sjenker oss en finfin dose pop, men gåsehuden uteblir.

CEVBOF popper inn til anstendige 6.0/9.0