Trixie & The Trainwrecks – 3 cheers to nothing

(Voodoo Rhythm, 2018)

Som 18-åring pakket Trixie Trainwreck aka Trinity Sarratt kofferten i San Francisco med destinasjon Berlin, og ut fra musikken å dømme må hun ha tatt toget fatt framfor flyet.

For det musikalske bakteppet på debuten som nå foreligger, for øvrig spilt inn på snaue 3 dager, og nesten utelukkende analogt og “live i studio”, har så mye tog-referanser i seg at det nesten bikke over. Trioen kan trygt sementeres i sjangeren countrybluestrash, en liten juvel av en sjanger.

Det er mye blues, det er mye jamrende munnspill, mye hjerte/smerte, vindskjeive skakke gitarer (selv akustiske gitarer har fuzzklampen i bånn her) og spøkelsene til både Robert Johnson og Hank Williams lusker rundt hver en kaktus. Selv om musikken i seg selv er eldre enn tippoldemora di makter Trixie å tilføre den noe nytt og vitalt, mye takket være at den tross sine rigide rammer faktisk viser et relativt stort musikalsk spekter, ja det er både blues og country her! Alt levert i en akkurat passe skjør innpakning. Rufsete og tidvis skranglete uten noen gang havne i nærheten av kakafonien til eksempelvis Daddy Long Legs, Legendary Shack Shakers og Hasil Adkins, som ingen er for far fetched å sammenligne med.

Tittelkuttet er dønn strøken country/honky tonk, med både steel og munnspill, så her får alle sitt! Første gang 3 cheers to nothing traff øregangene hos denne anmelderen, tok undertegnede seg i å starte å synge Loudon Wainwright III sin ikoniske låt Synchronicity, og det er slettes ikke ulikt nei.

Commuter baby er i skjæringspunktet bluesgamping ala Little Walter og Johnny Cash (med sin  boom chicka boom rytmeseksjon). Vokalmessig er det kanskje ikke helt ukurant å samenligne Trixie med Kim Lenz, og rockabillyen er ikke langt unna her heller. Hun er ingen eksepsjonell vokalist, men hun gjør sine saker mer enn greit nok, sjøl om hun gjerne kunne trøkket litt mer til her og der.

13 låter serveres på knappe tre kvarter, noe som kanskje er bittelitt i overkant, men det er faktisk ikke mye å utsette på dette drøye dusinet. Det kan bli i overkant mye munnspill til tider, men det er egentlig bagatellmessig å kicke på noe sånt. Nei, splitte mine bramseil, sannelig sier jeg eder, dette var et friskt pust av ei plate. Morro!

CEVBOF tøffer inn til stasjonen og lander på 6.5/9.0